Kjøp bøker direkte fra forfatteren
Salg!

Vondt i viljen (#1)

kr 99,00 kr 0,00

Boktype:
Format:
E-bok
Kategori:
ISBN:
9788269019421
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Solvik Forlag (Barfelt AS)
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Velkommen til Solvik – en tilsynelatende koselig småby ved kysten utenfor Oslo. Det idylliske stedet består av gamle, hvite trehus, et sentrum med butikker, strand og båthavn. Men under den sjarmerende overflaten lurer ikke bare vennskap og fellesskap, men også intriger, sjalusi og rivalisering.

Emmelin arver barndomshjemmet og står overfor beslutninger som kommer til å endre hennes og familiens liv for alltid. Jobbmulighetene er begrenset og ektefellen Leo er ikke det minste begeistret for et liv på landet.

Emmelin oppdager at hun langt ifra er den eneste som har holdt mørke hemmeligheter skjult. Et forhold fra ungdomstiden fører til samvittighetskvaler når det går opp for henne hva hun egentlig har gjort.

Det er i dette dramaet av ambisjoner, svik og kjærlighet, at Emmelin til slutt klarer å gi slipp på fortiden og omfavne fremtiden.

Leseutdrag

KAPITTEL 1

Emmelin Johnsen snek den sølvfargede Golfen over i det høyre kjørefeltet. Hvorfor var det alltid den andre filen som gikk fortest? Selv på en kjølig og klar septemberdag var det kø ut av Oslo. Alle var på vei hjem til helgen, bortsett fra henne. Med mann og barn i Oslo var det sjelden hun dro ut av hovedstaden rett fra jobb, uten å ha vært hjemom. Etter mye om og men hadde hun endelig tatt mot til seg. Hun måtte snakke med moren og få råd. Visse ting var uendelig vanskelig å prate om, særlig etter så mange år med påtvungen taushet. Hun hadde utsatt det så lenge – og tenkt på det enda lengre – nå var det ingen vei tilbake.

Hun svingte over i venstre fil igjen, alt for mange lastebiler i høyre. Endelig så trafikken ut til å løse seg opp. Boligområdene forsvant etter hvert og et frodig og fargerikt landskap åpenbarte seg. Grønne furutrær blandet med guloransje bjørketrær var et mektig syn i det skarpe solskinnet. Hun gledet seg til å treffe moren hjemme i Solvik, den vakreste småbyen i Akershus fylke. Den lille byen hvor de begge var født og oppvokst. 

Emmelin var i ferd med å slå på radioen da mobilen begynte å ringe, fra et sted langt nede i den store vesken. Hun rotet rundt og fisket den opp, mens hun samtidig bremset hardt for ikke å kjøre i bilen foran.

«Magda, jeg er på vei til dere. Trafikken er så tett at ­­- »

«Emmelin, kjære deg, det er godt du kommer. Jeg stakk innom din mor med noen kanelboller jeg bakte.»

Hun hørte at Magda trakk pusten dypt, før hun fortsatte: «Jeg fant henne bevisstløs på kjøkkengulvet.»

«Hva er det du sier?» Hendene grep om rattet med en slik kraft at knokene ble hvite.         

«Sykebilen er på vei, Emmelin, det trenger ikke være noe alvorlig. Jeg blir med henne, så kan du kjøre direkte til sykehuset i Oslo og møte oss der.»

«Klart det er alvorlig, Magda. Hun har hatt problemer med hjertet før. Tenk på alt som kan skje.» 

«Ikke ta sorgene på forskudd. Du bekymrer deg for mye. Det kan være noe helt annet. Nå hører jeg sykebilen – vi ses.»

Emmelin tok av på første avkjørsel, kjørte under motorveien og tilbake i retning sykehuset. Etter en ny leterunde i vesken, fant hun en pakke med papirlommetørklær og tørket tårene hun ikke klarte å blunke bort. Magda hadde rett. Hun var ekspert på å engste seg, hun hadde lest et sted at det var naturlig når man vokste opp i et uforutsigbart hjem.

Emmelin klarte å ta seg sammen litt, men måtte stoppe da hun havnet i en ny bilkø og fikk tid til å tenke igjen. Det var to uker siden sist de hadde besøkt moren. Irene elsket å være sammen med barnebarnet på ni. De hadde nytt siste rest av sommer i den store eplehagen med utsikt over havet. Tuslet rundt i havnen og sett på de siste båtene som ble tatt opp etter sesongen. Det var lenge siden Leo, Emmelins ektefelle, hadde vært med. Det var enda lengre siden hennes søster Julie og familien hadde vært der. Tanken på alt de gikk glipp av gjorde henne enda tristere.

Det var best å gi beskjed med det samme. Hun slo nummeret og håpte at han ikke var i et møte.  

«Jeg blir forsinket hjem, Leo. Magda ringte. Mor er bevisstløs og på vei til sykehuset.» Hun pusset nesen kraftig, samtidig som hun økte farten litt.   

«Men du skulle jo hente Oliver etter treningen. Jeg tok fri fra jobben for å levere ham og må avslutte det jeg holder på med her.»

Hun hørte det rasle i papirer og en skuff som smalt igjen. «Jeg vet hva vi avtalte, men du forstår vel at jeg må til mor på sykehuset. Dessuten er det fredag og klokken nærmer seg seks. Det er vanlig å ta helg da.»

«Hvis du var hjemme på dagtid som din søster, ville du hatt mer enn nok tid. Og Oliver kunne fått søsken.»

Hun var fremdeles tålmodig selv om det begynte å røyne på. Leo var misfornøyd som vanlig. Det var det samme han klagde over hver gang og hun begynte å bli lei. «Jeg liker jobben min og mor trenger ikke passes på. Hun har alltid vært aktiv og har mange jern i ilden.»

«Det ringer her. Du får kjøre Oliver de neste ukene.»

 

Leo ristet irritert på hodet. Emmelin var utrolig. Trodde hun virkelig at han kunne slippe alt han hadde i hendene sånn uten videre, bare for å hjelpe henne? Han hadde en viktig jobb som hotelldirektør i hovedstaden. Ville man frem her i verden, var det ikke bare å dra hjem i tretiden når helgen nærmet seg, noe han visste var vanlig i mange bedrifter. Og bare fordi moren besvimte. Han ønsket seg imidlertid flere barn, så det var best å vise henne at han klarte å ta ansvar for det ene barnet de hadde. Han fikk ta igjen det tapte senere i kveld.

 

Emmelin orket ikke å tenke på Leo, hun hadde nok med å engste seg for moren.  Hva kan ha skjedd med henne? Var hun kommet til bevissthet? Kanskje hun hadde glemt å ta medisinene, ikke hadde fått i seg alle vitaminene eller nok væske. Men moren var flink til å lage mat og lagde som regel middag selv om hun bodde alene. Ofte spiste hun sammen med Magda, som var hennes nærmeste nabo og beste venninne. Av og til lot de kafe Solsiden stå for matlagingen. Der traff de alltid andre fra byen som de slo av en prat med.

A-hus var et stort og moderne sykehus som lå øst for hovedstaden. Emmelin parkerte utenfor hovedinngangen og henvendte seg i resepsjonen. Den unge kvinnen forklarte hvilken avdeling Irene Bergh lå på og hvordan hun skulle komme seg dit. Hun fulgte anvisningen og fikk øye på Magda langt nedi korridoren. Hun løp mot henne og la armene rundt den spinkle kroppen hennes. Magda gråt stille.

«Jeg er så lei meg. Irene døde i sykebilen – hjertet sviktet.»

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Vondt i viljen (#1)”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0