Kaufen Sie Bücher direkt beim Autor

Karlsvogna – 2102

kr 89

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
Kategori:
ISBN:
9788293664482
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Framtida er full av farger. Naturen har en iboende egenskap vi ikke forstår. Den henter seg inn igjen etter apokalypsen, på et annet økologisk nivå. Villmarka vokser. Noen arter er borte for alltid. Andre kommer sakte tilbake. Og atter andre ser ut til å gjenoppstå.

I ødemarka bor det mennesker. Som lever det enkle livet. De er få. De utvalgte. De gjenværende. Overleverne. De som sto igjen da de andre dro, og arvet alt.

Mat og kjærlighet er to faktorer som aldri blir borte. Frykten for fiender og ondskap vil heller aldri forsvinne. Etikken er borte. Men moralen vil alltid leve i menneskene.

Fiskerbonden på 1800-tallet levde ikke bare et hardt og farefullt liv. Kjærligheten blomstret, og barn ble født. Fundamentet for menneskehetens overlevelse og fornyelse.

Bente Krokstad må leve som på 1800-tallet, men blander livet med det nye. Den kunstige intelligensen overlever på en helt annen måte enn i dag. Vitenskapens mest avanserte framskritt og oppfinnelser overlever. Men bare det som bygger opp menneskeheten. Alt annet kan ofres.

Hun kjenner ikke til livet slik det var før. Det betyr heller ikke noe. For livet, det skal leves nå, og fra dag til dag. Men fra mange kanter truer ondskapen. Mørke skygger står i fjellskarene og speider ned mot Bente og vennen hennes. Anarkismen blomstrer når samfunnet ikke finnes lenger.

Bente har flere navn og ulike roller. Men til sammen danner rollene ei sterk og livsglad jente. Som står imot det meste. Hun kan være farlig, og har enorm kroppsbeherskelse. Bruker gamle teknikker, som fantes allerede på 1400-tallet. Og er villig til å ofre livet for dem hun elsker. Engelen fra Sjunkfjorddalen lar Bente være akkurat den myke jenta hun mest av alt ønsker å være.

Hun har en egenskap som krever implementerte nanitter. Men hun har ikke noen nanitter. En fransk forsker ved instituttet forsøker å styre menneskehetens utvikling. Hun er Bente sin gode venn. Og stien inn til det ukjente.

Lesen Auszug

Dette var kvelden før. Nå er det siste dagen før jul. Lillejulaften. Og snart kommer pappa Arne og Johanne roende innover til Hella, til kanten av fjordisen.
– Hva skal jeg si? spør Karianne, forsiktig. – Jeg kjenner ham jo ikke.
– Jeg skal presentere deg for ham, smiler Bente. – Det skal gå veldig fint. Du må bare gjøre deg så … jeg vet ikke. Jo, så lekker som mulig. Og søt. Og interessert. Skjønner du? Men det er ikke sikkert han er her nå.
Bente tenker på skisporet hun fant oppe i Sjunkfjorddalen for et par dager siden. Sporet gikk ned til Sjunkfjordbotn, og så ut til å fortsette rundt. Hun tenkte at Eirik antakelig hadde vært på rypejakt innover dalen. Det var ikke mulig å si hvilken vei han hadde gått, eller om han hadde gått fram og tilbake, for sporet var nesten helt gjensnødd og gjenføket. Men, kan det være mulig at han faktisk har dratt hjem igjen?
Hun løfter årene, og kikker inn mot land. Det ryker ikke der inne. Men det gjør det jo gjerne ikke hvis det har vært fyr i ovnen lenge, og det ikke er lagt inn ny ved på ei stund.

Litt etter drar de båten på land i Einarvika, og går rett opp til hytta. Bente gleder seg til å se den vakre gutten igjen. Og nå vet Sondre om dette.
– Han ha sikkert sett oss, hvisker Bente til Karianne som går like bak. – Så har han sjansen til å hive på seg.
– Hive på seg? spør Karianne. – Hva er dette for noe?
Hun stopper helt opp.
– Eh! svarer Bente. – Du misforstår. Han gikk i bar overkropp da vi besøkte ham. Tenkte bare at han … Neida. Han har selvsagt skjorte på seg nå. Det er jo midt på vinteren.

Foran døra oppdager Bente ei dyp fure fra skogen og inn mot hytta. Det ligger småkvister og neverbiter i fura. Han har sikkert dratt et tre han har felt i høst inne i skogen et sted. Brensel, som han kanskje har kappet opp inne i hytta, fordi det er så kaldt. Sånn må det være.
– Hva er det han har slept fra hytta? hvisker Karianne, engstelig.
– Slept til hytta, hvisker Bente tilbake. – Han har nok dratt et felt tre inn i hytta, for å kappe det opp til ved. Nå banker jeg på.
Bente kakker forsiktig på døra. Hører ingen ting innenfor. Hun banker på en gang til.
– Kjenn på døra, sier Karianne, halvhøyt.
Bente tar i dørhåndtaket, og døra glir inn.
– Ingen hjemme, smiler Karianne til Bente. – Han er nok bare gått opp etter et nytt tre.
Straks legger Bente merke til det. Den rosa T-skjorta henger på veggen, nå også. Men på noen andre spikere. Det lukter fremmed. Litt annerledes enn sist. Hun holder hånda over ovnen, kjenner etter strålevarme. Åpner ovnsdøra, og kikker inn.
– Det har ikke vært fyr her i dag, sier Bente. – Så rart.
Begge blir stående uten å si noe. Står og kikker seg rundt i den mørke hytta.
I halvmørket borte i senga ligger soveposen hans. En god vintersovepose. Fyldig og stor ligger den der. Han har ikke akkurat redd opp senga. Bente legger hånda oppå, for sikkerhets skyld. Posen er tom.
På andre siden av bordet, i senga der, ligger flere ullpledd, rotete og oppå hverandre.

– – –

Bente skjønte først ingen ting. Heller ikke Karianne. Men han var nok oppe i skogen etter mer ved.
Skisporet, tenkte Bente. Og skiene.
– Et øyeblikk, jeg skal bare titte litt utenfor, sa hun.
– Hørte du noe? spurte Karianne, og så redd ut.
– Neida, smilte Bente. – Leter etter spor.
Hun åpnet døra, kikket raskt til begge sidene. Gikk ned i snøen, og kikket bak nordveggen. Der sto skiene. Hun løftet på dem, kjente om de var fastfrosset. Men – hva var dette? Altfor korte ski? I korteste laget selv for Bente! Eirik var en pussig skrue. Kanskje han likte å gå på korte ski? Eller ikke hadde fått tak i lengre ski? Så løftet hun på stavene. Korte skistaver, passe til Bente.
Da husket hun besøket hun og Åse gjorde hos ham noen uker før. Da la hun ikke merke til noen ski. Kunne han rett og slett ha hatt skiene liggende under senga? Bare for å ha dem stuet bort et sted, inntil snøen kom?
Plutselig hørte hun skrattinga fra ei skjære. Hun tittet rundt hjørnet på hytta, og så ei skjære flakse oppe i skogen et stykke bortenfor. Den hadde kursen innover fjorden. Bente fulgte den med øynene. Fuglen holdt stadig lav høyde over trærne, et stykke borte fra sjøkanten. Snart forsvant den bak Tornesodden.
Bente gikk inn igjen.
– Skiene står utenfor, sa hun. – Da kan han ikke være gått så veldig langt.
– Gått? sa Karianne. – Enn om han har hatt en båt liggende?
– Ja, selvsagt, svarte Bente. – Sånn må det være. Han har selvfølgelig rodd ut for å fiske eller noe sånt.
– Se på denne, sa Karianne, og holdt en lapp fram til Bente.
Bente leste høyt:
– Er dratt for å finne folk. Eirik
Bente og Karianne gikk ut og ned til sjøkanten. Fulgte en hardtrakket sti med litt nysnø oppi. Bente visste det veldig godt. Det hadde ikke snødd i natt eller i morges.
– Han har sikkert hatt båten liggende her nede et sted, sa Karianne, og smilte til Bente.
– Ja, selvsagt. Sånn må det være, svarte hun. Men hun ante ugler i mosen. For det var ingen spor etter at det hadde ligget noen båt noen steder, det hun kunne se.
De ruslet opp til hytta igjen. Gikk inn. Diskuterte litt dette merkelige.
En ille tanke slo ned i henne, mens de fortsatt sto i hytta. En mann hadde hengt i et tre utenfor. To menn var blitt drept inni hytta. Og den gamle kvinna, med grått hår, hadde holdt til her. Enn om Eirik hadde gjort akkurat som hun trodde Åse den gangen hadde planlagt? Inne i Lakshola? Ikke ville leve mer? Ensomheten kan være virkelig farlig.
Hun vil ikke vite det. Det er altfor grusomt.
Det var synd at Karianne ikke fikk hilse på ham. Eller at Bente ikke fikk bedt ham hjem til seg i Midtigården, på julefeiring. Nå måtte han bare bli sittende alene i hytta. Hvis han kom tilbake, da.
Bente bestemte seg for å sjekke noen morgener om hun kunne se røyk som steg over tretoppene. Med kikkerten fra Midtigården skulle det i alle fall være enkelt å oppdage.

Pappa Arne og Johanne skuffet ikke. Sammen med Mette kom de innover med ryggsekker fulle av noe hemmelig. Og en stor sekk i tillegg, med noe merkelig oppi. Kom gående på ski innover fra Hella, der båten ble lagt sammen med de andre båtene. Utenpå ryggsekken bar Arne i tillegg to store torsker. Fersk juletorsk.
Da de kom inn på kjøkkenet, satte Arne den tunge sekken midt på kjøkkenbordet. Han åpnet, kikket på Bente og Sondre, Åse og Karianne, og på Signe og Tord som var så spente at de bare sto og trippet.
– Fra Brasil, sa han, og pekte på ordene som sto trykket på sekken. – Et land i Sør-Amerika. Dette er julegaven til de voksne, på deling. Lukk øynene, Bente, og kom hit. Kjenn den merkelige lukta.
Bente luktet. Det var noe som var brent. Ei stygg brentlukt. Men samtidig ei god lukt.
Hun åpnet øynene, og så rett ned i sekken, på store lorter som lå tett i tett, helt opp til kanten av sekken.
– Hva er dette for noe, spurte hun? – Ser jo ut som små elglort.
Hun snudde seg, så på de andre, og smilte lurt.
– Får jeg lukte? spurte Signe, og måtte bøye sekken litt til side for å nå oppi med nesa.
– Æsj, for ei lukt, sa hun, og grinte på nesa.
– «Æsj»? sa pappa Arne. – For noe tull. Dette er ekte kaffebønner. En hel sekk, full. Og her er kaffekverna med sveiv, smilte han.
– Hvor har dere fått kaffe fra? spurte Sondre, og kikket først på ham, og litt på Johanne.
– Det var noen spesialsoldater fra Strøksnes som kom med kaffen, lo Mette. – En sekk til oss, en til dere, og en til Måns og Siri på Jovikneset. Det var kaffekvern oppi alle tre sekkene.
– Julekaffe! lo Bente. – Tusen takk pappa og Johanne! Dette var en utrolig fin julegave.
– Jeg vil også smake julekaffe, sa Tord, og dro litt i sekken på bordet.
– Klart du skal få smake julekaffe, lo Bente. – Men jeg tror ikke du vil like den.
– Jeg vil heller ikke like den, sa Signe. – Det lukter bare brent.

– – –

Natta begynte så stille, men ut på morgenkvisten våknet Bente av susinga i de store bjørkene rundt Midtigården.
Vinden økte på utover dagen. Snøen kom i kast inn fra nord, ned fra Sjunkhatten. Viseren på barometeret var i løpet av kort tid falt langt ned på skalaen. Ulveulene som Bente hadde hørt langt oppe fra Sjunkfjorddalen, ble nå helt borte i blåsten i vinterskogen og hvininga rundt hushjørnene i kastene.
Det mørknet fort. Mørke snøskyer kvalte alt av dagslys. Til slutt var det bare et hvitt inferno utenfor. Kastene fikk huset til å skjelve. Vinduene ble etter hvert nesten helt dekket av snø som ble kittet fast i glasset og ellers der den kunne feste seg.
– Det er god trekk i ovnen, lo Sondre. – Nå blir det en skikkelig julekveld.
I de verste kastene freste det så hardt i ovnen at Bente følte hele vedkubber var i ferd med å bli sugd opp gjennom teglsteinspipa.
– Koseligere får vi det ikke, lo Johanne, og dro kasserollen med juletorsk litt til side på ovnstoppen i stua.
Inne på kjøkkenet sto potetene på kok på vedovnen der. Det luktet nytrukket kaffe i hele huset. En utrolig herlig duft, som minte Bente om de aller vakreste stundene sammen med engelen eller sammen med venner. Kaffe var noe som hørte de vakreste stundene til. Men det var mange år siden sist kaffeduften hadde danset i stuene langs Sjunkfjorden.
Bente tenkte på Måns og Siri. Hytta lå nok litt skjermet til på det ellers forblåste Jovikneset. Nå satt sikkert de også og koste seg med kaffe. Mens Simone lekte på gulvet. Siri hadde nokså stor mage nå. Bente hadde regnet på det. Hun var nok seks måneder på vei, og hadde bare tre måneder igjen til barnet skulle bli født.
En etter en satte de seg til kjøkkenbordet. Alle ventet liksom på det store. Julemiddagen.
Utenfor var det helt bekmørkt nå. Det pep i vindskiene på huset. Kastene truet med å knekke de få tuntrærne som sto igjen utenfor døra. Men vinduet i nordveggen, det var forhåpentligvis solid nok til å tåle uværet. Ellers ble det vel å stille den gamle døra Bente og Måns reddet seg på, tilbake mot veggen for å lukke hullet.
Merkelig så lite redd hun var nå, tenkte hun. Det var noe annet da hun bodde her sammen med bare Måns og Sondre. Men nå visste hun i grunnen hva huset tålte. Det hadde stått han av i alle de uværene som hadde feid inn gjennom Sjunkfjorden år etter år. Men det var skummelt, det Jolie fortalte om bord i Sirius, at klimaet fortsatt var i endring. Ingen visste hvor kraftige de verste uværene ville bli.
– Nå er det straks klart, lo Arne. – Gled dere til fersk torsk fra Sjunkfjorden. Dette blir skikkelig herlig!
Signe og Tord satt som solstråler og ventet. Bente kikket på de to barna. Signe sine mørke dådyrøyne, og Tord sine lyse blå øyne, de tindret om kapp med Åse sine grønne smaragder. Karianne satt nærmere vinduet.
– Jeg har så dårlig samvittighet, sa Karianne. – Dere sliter og ordner til julemiddagen, og jeg bare sitter her.
– Du skal bare slappe av, smilte Sondre til henne. – Du og jeg skal jo ta oppvasken etterpå. Da skal du se at til og med samvittigheta blir rein.
Han gikk bak Karianne, bøyde seg framover, og la kinnet inntil hennes. Armene smøg foran brystet hennes, og han holdt henne godt inntil seg. Karianne var ikke alene nå. Hun skulle aldri mer være alene.
Bente kikket kjapt på Åse. Jenta med fiskekrokene i håret var plutselig bare sånn mellomfornøyd, der hun kikket på Karianne og Sondre. Men så rettet Sondre ryggen, og gikk over til andre siden av bordet. Strøk Tord og Signe i håret, og endte bak Åse. Han tok rundt henne, og klemte henne riktig godt inntil seg. Da smeltet Åse, og blunket med de vakre øynene sine.
– Jeg elsker dere alle sammen, sa Sondre, og reiste seg. – Tenk at jeg får bo her inne i ødemarka sammen med så vakre og spennende mennesker. Sammen med jentene mine. Og sammen med de to perlene mine, Signe og Tord.
Han tuslet ut i stua, og ga Johanne en klem. Bente frydet seg over dette. Engelen ville vise at han virkelig var en engel. Bente tente enda et stearinlys, og holdt det i hånda. Så bøyde hun seg og dro i jernløkka i kjøkkengulvet.
– Nå henter jeg den nye juletorsksmaken, sa hun, og åpnet lemmen, helt til den ble holdt tilbake av det tykke tauet. – Ikke fall ned til meg nå, fortsatte hun, og stakk litt med fingeren i ryggen til pappa Arne og Mette.
– Hva har du for slags hemmelighet der nede? smilte Arne til henne. – «Juletorsksmak?»
Bente svarte ikke. Hun blunket til pappaen sin, og klatret ned den bratte trappa. Lyste litt rundt i hyllene med stearinlyset. Fant fram fire glass med syltetøy som skilte seg litt ut fra blåbæra og multebæra.
– Ta imot, sa hun, og satte ett og ett glass oppe på gulvet ved luka. – Bare sett dem på gulvet i yttergangen. Der er det kaldt nok.
Litt hemmelig skulle det være. Nå kunne pappa Arne, Johanne og Mette få spekulere litt på hva som var i glassene. Det var nok ikke så lett å se at to av glassene inneholdt rabarbrasyltetøy, og det tredje ripsbærsyltetøy. Surt syltetøy, som skulle utfordre ganene.
Så klatret hun opp igjen, med ett siste glass. Hun smilte med seg selv. Pappa Arne og Johanne, og Mette, tok alle imot glassene, uten å vite at det var julegavene de holdt i hånda.
Pappa Arne og Mette helte kokende vann av potetene. Det klukket i vasken. De var litt for opptatte til å ta imot kjærligheten fra Sondre. Men pappa Arne snudde seg, og blunket til Bente.
Johanne kom inn fra stua med et fat fylt opp med rykende torskeskiver. De hadde alltid pleid å skjære torsken i skiver når den skulle være julemiddag. Det så litt ekstra fint ut.
– Nå lar vi uværet dundre der ute, og koser oss med middagen, lo pappa Arne. – Vær så god og forsyn dere!
– I glasset her har vi ripsbærsyltetøy, forklarte Bente. – Det er surt, men veldig godt til kokt fisk. Tror jeg.
Da brast Bente ut i latter av sin egen vittighet. Det smittet, og rett etter lo alle så det nesten klirret i de tomme tallerkenene på bordet.
Alle satt ved kjøkkenbordet. Ett stearinlys på bordet, og ett på kjøkkenbenken, ga mer lys enn det pleide å være i Midtigården. Det duftet herlig mat. Julemiddag. Fest. Blant de aller beste vennene i hele Sørfolda.

Brått dunker det kraftig i ytterdøra!!! Bente hopper i stolen! Signe ser på mamma, med spørrende øyne. Det blir helt stille rundt bordet. Alle ser på hverandre. Venter liksom på noe mer.
Bente tenker på den brannskadde mannen som sto utenfor huset den gangen, og ville inn. Men som Sondre ikke ville slippe inn, fordi han trodde mannen var smittet av pesten. Eilif. Han lever heldigvis ikke lenger. Men hva med ulvene? Hva er det med julekvelden og ulvene? Vil de inn, eller?
– Det var nok et av tuntrærne som ga etter, hvisker Sondre. – Vær stille.
Åse blåser ut lyset på bordet. Det blir halvmørkt. Innerst på kjøkkenbenken blaffer lyset i trekken gjennom sprekkene i veggen.
– Skal jeg se etter? spør Bente.
– Nei, Bente, det skal du ikke, svarer Sondre. – Enn om det er –
– Bang!!! Det dundrer på nytt i døra!!! Like hardt!!
Redselen hos Bente går over til sinne! Hun skal vel ikke sitte og vente på dette der ute!
– Kom igjen, Sondre! hveser hun, hardt! – Du åpner og jeg tar imot med høygaffelen!
Lydløst lister de to seg ut i gangen. Bente lurer høygaffelen ned fra spikeren i veggen. Hun drar av seg ullstrømpene, og kaster dem inn på kjøkkengulvet. Kjenner de iskalde gulvplankene under føttene, med is og snørester etter skoene.
– Kom hit! hveser pappa Arne. – Du må ikke gjøre dette.
– Nei, men jeg skal gjøre det! hveser hun tilbake.
Så hvisker hun i øret til Sondre.
– Gi plass til meg straks du har løsnet kroken på innsiden. Forstått?
Sondre nikker, og legger hånda på kroken. Han skal til å lette den. Men – den sitter fast! Den er ikke til å rikke. Han prøver en gang til. Bender hardt med tommelen under. Han snur seg og ser på Bente.
– Den sitter fast, hvisker han. – Noe presser mot døra fra utsiden.
– Spark opp kroken! hveser Bente, og holder høygaffelen dirrende foran seg. – Bare gjør det. Nå!
Sondre tar et skritt tilbake, tar tak i en stor skisko, skoen til pappa Arne. Legger hælen inntil kroken, fra undersiden. Gir fart, og kakker kroken hardt opp.
Døra spretter inn!!! Noe svart kommer veltende innover gulvet!!! Snøflak og isbiter hagler innover rundt tærne til Bente. En ljå sendes innover gulvet, sneier føttene hennes!

Bewertungen

Es gibt noch keine Bewertungen.

Schreibe die erste Bewertung für „Karlsvogna – 2102“

Deine E-Mail-Adresse wird nicht veröffentlicht. Erforderliche Felder sind mit * markiert.

0