Kaufen Sie Bücher direkt beim Autor

Magellans kors

kr 49

Boktype:
Format:
E-bok
ISBN:
9788299892308
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Asiaforlaget
Utgitt:

Beskrivelse av boka

En norsk politimann, Stein Inge «Stingo» Olsen, har flyktet fra et trøblete liv i Norge og bosatt seg på Filippinene. Han er i ferd med å ta sitt eget liv da en kvinne på flukt ramler inn døren og trygler om hjelp. Det siste hun rekker å fortelle Stingo før hun dør i armene hans, er at noen har planer om å myrde landets president.

Magellans kors er første bok om ekspolitimannen Stein Inge Olsen, alias Stingo. Andre bøker i serien: Smertens aveny (nominert til Rivertonprisen), Mørkets blod, Paradisets hjerte og Djevelens øyne.

«Magellans kors har en spenningskurve som en Tina Turner-konsert, med start i hundre og stigning derfra. Du skrus fast i lesestilling. Det blir ikke lett for forfatteren å toppe denne.»
Terningkast 5. Berit Kobro, VG

Alle krimbøkene til Roar Sørensen har fått meget god kritikk, bl.a. flere terningkast 5 i VG.
Roar Sørensen – en skjult krimskatt!
«Roar Sørensen fortjener mange flere lesere enn han har, for bøkene hans er seriøse underholdningsperler,» skrev VGs anmelder Berit Kobro etter å ha gitt Riverton-nominerte Smertens aveny terningkast 5.
Superlativene har drysset over Sørensens krimserie om Stein Inge «Stingo Olsen» fra første bok. Bøkene hans kjennetegnes av humor, et utsøkt språk, glimrende karakterskildringer og ikke minst spenning.

Lesen Auszug

1

Hannibal krøp forsiktig ut fra gjemmestedet sitt bak ølkassa som sto innved veggen. Først kom det lille rottehodet til syne, deretter den lange kroppen. Lydløst pilte han videre over det våte betonggolvet til neste forpost: den ødelagte høyttaleren til platespilleren. Her ble han stående en stund og rekognosere som en kommandosoldat dypt inne på fiendens territorium.
Et tordenbrak fikk sjalusivinduet over senga til å klirre så lenge og høyt at Stingo trodde glasset skulle slå sprekker, løsne fra sprossene og komme regnende ned over ham. I stedet var det bare sand, skitt og fuktige frø som kom dryssende fra papegøyeburet oppunder taket idet Ari slo med vingene, skvaldret og laget et svare rabalder for å vise hva han mente om tordenvær, strømavbrudd og bekmørke.
En av firfirslene i taket smattet.
Stingo løftet hånda for å klaske i hjel en mygg som hadde satt seg på halsen hans, men selvsagt var det lille insektet forsvunnet lenge før det ble snakk om noe seriøst avlivningsforsøk. Den brå armbevegelsen resulterte bare i at albuen hans traff krakken som sto ved siden av senga slik at risskåla og det halvfulle whiskyglasset som sto der ramlet i golvet og knuste.
«Myggjævel,» mumlet han.
Hannibal lot seg ikke affisere av granatnedslaget to meter unna. Etter et raskt blikk mot døra for å forvisse seg om at den fremdeles sto på gløtt sånn at retretten var noenlunde sikret, jumpet han opp på Elvis-platene, der han med en gang mistet fotfestet. Den høyre forlabben skled til siden så en av singlene falt ut. Da han hadde kloret seg i sikkerhet på toppen av de høyere og stødigere LP-ene, hoppet han opp på kontorstolen og videre opp på skrivebordet.
Stingo rynket panna.
Sanders, den stumme apekatten som hadde buret sitt over klesskapet i hjørnet, hadde også begynt å fatte interesse for Hannibals dristige raid. Sanders grep tak i de rustne metallstengene i buret og ristet i dem. Den lille apemunnen åpnet seg, men ikke en lyd kom forbi de gule tennene.
Hannibal foretok en ny rekognosering.
Hver gang lynet slo ned utenfor, sprang de små rotteøynene over gjenstandene på bordet: nedstøvet leselampe, møllspist politilue, lommelykt, dopapirrull, inkassovarsel for en ubetalt MasterCard-regning, tallerken med råttent mangoskrell der to kakerlakker fråtset, lesebriller, en åpen bok, En plutselig, frigjørende tanke av Kjell Askildsen, vase med visne, stjerneformede blomster, søppelbøtte som blant annet inneholdt to halvspiste hamburgere, en flaske Jack Daniel’s, tjuesju små piller på grått apotekpapir og to innrammede fotografier.
Det ene bildet var av den svettende skapningen som lå i senga, men i full uniform og med politilua på hodet.
Det andre bildet viste en ti år gammel gutt med innsunkne kinn, uten hår på hodet.
Hannibal krøp rundt skrivemaskinen og begynte å snuse på bildet av gutten.
Det var det som var problemet med rotter, tenkte Stingo. De visste ikke hvor grensene gikk.
Med et vræl rev han det fuktige sengeteppet til side og satte høyre fot på golvet, selvsagt på et av glasskårene, noe som fikk munnen hans til å tømme seg i et nytt gaul.
Han kastet seg over kontorstolen og slo om seg i mørket.
«Fordømte kloakkrotte!»
Lamper, flasker, bøker, briller, lommelykter, blomstervaser, søppelbøtter og dopapirruller fløy gjennom lufta. En tornado kunne ikke ha gjort en bedre jobb.
Hannibal innså at slaget var tapt. Med en rasende pistring og et hatefullt blikk på den halvnakne, brølende skapningen tok han noen kjappe finter fram og tilbake foran skrivemaskinen før han hoppet ned fra bordet, suste gjennom lufta som et flygende ekorn, landet på toppen av Elvis-albumene, sprintet hjulbeint langs veggen, forbi ølkassa og kom seg i dekning under senga.
Stingo pustet dypt inn.
Med skjelvende hender plukket han opp bildet av gutten. Han tørket forsiktig av ramma og glasset med T-skjorta og trykket bildet varsomt mot brystet, holdt det der en lang stund, helt til hjertet begynte å slå i normalt tempo igjen.
«Jørgen, Jørgen,» mumlet han.
Nå som søppelbøtta lå på golvet, med innholdet strødd omkring – halvspiste bananer, majones og burgere i en vassen grøt – fikk han dråpene fra taket midt i hodet, iskalde monsundråper som rant nedover nakken og kinnene.
Et tordenskrall fikk huset til å riste igjen.
Sanders hoppet i buret.
Ari slo med vingene.
Langsomt satte han fotografiet tilbake på skrivebordet.
Han snudde seg og ristet på hodet. Rommet hadde utvilsomt sett bedre dager. Men sånn gikk det når man trodde at man kunne klare seg uten hushjelp, eller hvis han skulle være ærlig, ikke hadde råd til å ha en. Hvor skulle det ende når det ikke lenger var mulig å få tak i kvinnfolk som var villige til å stelle andres hus for hundre og femti kroner måneden?
Hånda hans plukket opp det grå papiret der de tjuesju pillene lå i pene rader. Mirakuløst nok hadde de overlevd tornadoen. Én av dem falt ned på golvet. Tjueseks. Ingen vits i å hamstre flere, han hadde utsatt det lenge nok. Dette var et like godt tidspunkt som noe annet.
Mange trodde det lot seg gjøre med sovepiller. Niks. Alle sovepiller var selvmordssikre. Det hjalp ikke hvor mange man tok, hvis man da ikke svelget dem i kombinasjon med cyanid, tre liter 60 prosent og/eller rottegift. Sovetabletter var bare for folk som ville at andre skulle tro at de var suicidale. Barbiturater, derimot, i kombinasjon med en flaske whisky og fem glass vodka, det burde gjøre jobben. Barbiene satte sentralnervesystemet raskt ut av spill så man slapp å bekymre seg om praktiske problemer, som smerter og andre fysiske ubehag. Så, mens man sov, om ikke akkurat den søteste søvn, så i hvert fall i fred og ro, sluttet åndedrettsapparatet ganske enkelt å fungere, noe som, forståelig nok, førte til at hjertet sluttet å slå.
Metoden var så sikker at man heller ikke trengte å være redd for å våkne opp i sitt eget spy eller som en grønnsak på et lokalt sykehus uten tilgang på mat eller airconditioning.
Noe hadde han tross alt lært etter å ha jobbet tretten år i narkotikapolitiet.
Det hjalp også å ha vært innlagt på Norges mest berømte psykiatriske institusjon.
Regnet sprutet inn gjennom det lille hullet i vinduet og myggnettingen.
Et lynnedslag lyste opp rommet.
Urinstanken fra det oversvømmede toalettet lå stram over det lille huset.
Blikket hans falt på singelen som Hannibal hadde sparket ut av Elvis-samlingen: «I’m So Lonesome I Could Cry.»
Gode, gamle Elvis, tenkte han, alltid et ord for dagen.
Han la pillene tilbake på bordet, tok opp whiskyflaska og satte den på bordet. Så knuste han glasset i ramma og plukket ut fotografiet av gutten. Han stirret på det en lang stund. Til slutt stakk han det under T-skjorta og trykket det mot brystet igjen. Huden var så svett at fotografiet klistret seg fast.
Han plukket opp den første barbien.
Noen trodde at selvmord var feigt, at det var en kujons måte å løse problemer på. Det var mye dumhet i denne verden, men glatte påstander av den typen overgikk det meste. Det var nemlig få ting som krevde større mot og større besluttsomhet enn selvmord. Statistikken feide all tvil til side. Hvis det hadde vært så lettvint som folk ville ha det til, hadde likene ligget strødd på fortauene foran alle høyhusene i verden hver morgen. Der lå det av en eller annen grunn bare duemøkk.
Men unntak fantes det alltid, og kanskje var Stein Inge Olsen nettopp et sånt unntak. For spesielt modig hadde han aldri følt seg. Og ikke gjorde han det nå heller. Ja, den venstre hånda skalv så han ikke engang greide å gripe tak i whiskyflaska. Fingrene kjentes valne og iskalde. Først på det tredje forsøket fikk han skikkelig tak. Med en rask bevegelse la han den blå barbien på tunga, løftet flaska og satte den for munnen.
I samme øyeblikk smelte rottefella under senga igjen, med et rotteskrik som overdøvet både regn og torden. Samtidig hørte han rop og kraftig banking på ytterdøra.
Han spyttet ut tabletten og så seg forvirret rundt. Hva i granskauen hadde han fanget? Dyr eller menneske?

Bewertungen

Es gibt noch keine Bewertungen.

Schreibe die erste Bewertung für „Magellans kors“

Deine E-Mail-Adresse wird nicht veröffentlicht. Erforderliche Felder sind mit * markiert.

0