Kaufen Sie Bücher direkt beim Autor
Tilbud!

NARVIK 1940 – Strategiske mål og politisk symbol – NB Forhåndssalg

kr 350 kr 309

Boktype:
ISBN:
978-82-692132-0-1
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Grenaderen forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Det allierte felttoget i Norge våren 1940 var ifølge britiske historikere en militær fiasko. Operasjonene var utilstrekkelig planlagt, soldatene elendig trent og utrustet, og den politiske så vel som den militære ledelsen katastrofalt dårlig.

DETTE ER FORHÅNDSSALG. BOKA SLIPPES I OKTOBER

Forfatteren tar et usminket oppgjør med den allierte ledelsen og gjennomføringen av de militære landoperasjonene under Narvikfelttoget.

Flere av de allierte angrepene påførte sivilbefolkningen store lidelser og hadde minimal militær betydning.
I boken knuses myter fra det allierte felttoget, og det gis nye perspektiver på kampene i Nord-Norge.

Det var den norske 6. divisjon og dens to brigader som på landsiden nedkjempet de tyske styrkene. De har aldri fått den anerkjennelse de fortjener for innsatsen.

Boken gir også ny innsikt i flere viktige hendelser fra felttoget våren 1940:

• Regjeringens inngripen i ledelsen av den sivile og militære kampen i midten av mai, ble gjort på en lite gjennomtenkt måte. Det skapte en unødig konflikt med general Fleischer
• General Ruges handlemåte i tiden rundt kapitulasjonen og ukene etter har vært lite kjent. Flere av de militære arkivene fra felttoget forsvant og ble aldri gjenfunnet

 

Jan P. Pettersen

Jan P. Pettersen er tidligere yrkesoffiser og næringslivsleder.
Han ble uteksaminert fra Hærens Krigsskole i 1970 og fra Hærens Stabsskole i 1981.
Han har tidligere gitt ut to bøker fra krigen i Nord-Norge 1940-45

Lesen Auszug

Alliert fiasko

Politisk og militær ledelse tilpasset fortiden

Det var to falmende stormakter som 3. september 1939 erklærte Tyskland krig. Erkjennelsen av hva dette innebar satt nok ikke særlig dypt i den politiske ledelse verken i Storbritannia eller Frankrike. Den franske hær ble mobilisert, og britene sendte sitt Ekspedisjonskorps for å forsterke den fransk-belgiske fronten. Moralen i de franske styrkene var ikke høy. Selv om både bevilgningene til forsvaret økte, og det ble igangsatt flere ekstraordinære tiltak i begge land for å forsterke styrkene, var perioden frem til utbruddet av krigen i Norge preget av en slag spent likegyldighet. Høsten 1939 og vinteren 1940 ble som tidligere omtalt kalt «liksomkrigen». Det har i krigshistorien verdt en gjengs oppfatning at den endte 10. mai, da Tyskland angrep vestover mot kanalen. I realiteten tok den slutt en måned tidligere, 9. april, da tyske styrker invaderte Norge og Danmark.

Det var fire nivåer i den øverste allierte og britiske militære ledelsen.

Det øverste allierte krigsråd (The Supreme Allied War Council) 
Det øverste samordningsorgan mellom britene og franskmennene var Det øverste allierte krigsråd. Dette besto av den britiske og franske statsminister supplert med utvalgte statsråder og militære rådgivere fra de to land. Det allierte krigsrådet var en videreføring av et tilsvarende organ fra første verdenskrig som den gang hadde vært en suksess. Møtene ble gjennomført månedlig i henholdsvis London og Frankrike, som oftest i Paris. For å forberede sakene var det opprettet et stående sekretariat, Den allierte militærkomite (Allied Military Committee) som hadde permanent tilhold i London.
I løpet av høsten 1939 og vinteren 1940 var der flere møter i Det øverste allierte krigsråd. Landene hadde ulike interesser og prioriteringer for den krig som syntes uunngåelig.

Krigskabinettet (The War Cabinet)
Da England erklærte Tyskland krig etablerte statsminister Chamberlain et Krigskabinett. Dette var også en erfaring fra første verdenskrig. Kabinettet besto av et utvalg statsråder og var på ni personer. I tillegg møtte noen andre ministre, embedsmenn og sjefene for de tre forsvarsgrenene. En av de første sakene som Krigskabinettet fikk til behandling var fra den nyutnevnte marineministeren, Winston Churchill, som i møtet 19. september fremmet forslag om militære aksjoner i Norge rettet mot den svenske malmeksporten til Tyskland. Da krigen noen måneder senere var et faktum, ble ansvaret for ledelsen av det allierte felttoget i Norge overført til det britiske Krigskabinettet. Etter at Churchill 10. mai overtok som statsminister, omorganiserte han Krigskabinettet. Han fjernet flere av deltakerne slik at det var vesentlig færre som deltok. Dette viktige ledelsesorganet ble derved mindre byråkratisk og mer handlingsorientert.

Den militære samordningskomite (Military Coordination Committee)
I oktober 1939 ble Den militære samordningskomite opprettet. Dette var et tiltak for å forbedre samordningen mellom de tre forsvarsgrenene i England. Det hadde over flere år blitt påpekt at de tre forsvarsgrenene opptrådte mer som konkurrenter enn som del av et felles forsvar. Deltakerne i komiteen var ministrene for de tre forsvarsgrenene, forsyningsministeren og de tre forsvarsgrensjefene. Oppgavene var som nevnt ovenfor å koordinere den militære virksomheten mellom forsvarsgrenene. I tillegg skulle den på vegne av Krigskabinettet overvåke den strategiske situasjon og fremdriften på iverksatte operasjoner. Komiteen hadde også mandat til å fremme forslag til tiltak for den videre krigføring.

Sjefsnemden (Chiefs of Staff Committee)
Det nederste (fjerde) nivået i denne maktpyramiden var Sjefsnemden. Denne besto av sjefene for de tre forsvarsgrenene. De råd og vurderinger denne komiteen gjorde, ville spille en avgjørende rolle om regjeringens strategi for krigføringen skulle bli en suksess eller fiasko. Grunnlaget for forsvarsgrensjefenes drøftelser ble utarbeidet av Planleggingskomiteen (Joint Planning Sub Committee). Denne komiteen var sammensatt av yngre, meget dyktige stabsoffiserer, en fra hver av forsvarsgrenene. Deres hovedoppgave var å rapporter og gi anbefalinger til Sjefsnemden. De samme rapportene ble i prinsippet benyttet som råd til Den militære samordningskomite og Krigskabinettet.

De strategiske beslutningstakerne på alle nivåer fikk som grunnlag for sitt arbeide rapporter og anbefalinger. Det var ingen organisasjon som hadde som oppgave å lage samordnede, operative planer. Organiseringen av den øverste strategiske ledelse fremsto både byråkratisk og tungrodd. Det var et system som nærmest umuliggjorde raske beslutninger. Dette gjaldt særlig den Den militære samordningskomite. Når operasjonene var i gang, var det behov for gode beslutninger når det gjaldt samordning av de tre forsvarsgrenenes operasjoner. Komiteen fungerte ikke etter sin hensikt. Et annet forhold var den hyppige og ressurskrevende møtefrekvensen. Bare i april møtte Krigskabinettet 31 ganger, Den militære samordningskomiteen 21 ganger og Sjefsnemden 42 ganger. Dette utgjorde i alt 94 møter. For forsvarsgrensjefene som var forutsatt å skulle delta i alle møtene, var dette en enorm belastning, selv om de fra tid til annen hadde stedfortredere.

De tre som var sjef for de væpnede styrker og utgjorde Sjefsnemden besto av aldrende menn, med solid erfaring fra tiden like før og etter første verdenskrig. Ingen av dem var i utgangspunktet spesielt kvalifisert for den rolle de var utnevnt til. Samarbeidet mellom dem fungerte heller ikke godt.

Sir Cyril Newall var leder for Sjefsnemden. Han ble i 1937 overraskende utnevnt til sjef for Luftforsvaret i en alder av 51 år. Utnevnelsen var kontroversiell da flere åpenbare kandidater ble forbigått. Meningen om hans militære kvaliteter og forutsetninger var delte. Han hadde blant annet ikke vært på Stabsskolen, verken som student eller instruktør. Som leder av Sjefsnemden viste han seg mer som en administrator enn en militær strateg og leder.

Admiral sir Dudley Pound var sjefen for sjøforsvaret. Pound tjenestegjorde ved utbruddet av første verdenskrig i den britiske Admiralstaben. Han ble kort tid etter utnevnt til sjef for slagskipet «Colossus», som var marinens flaggskip. Han ledet dette i Jyllandsslaget i 1916. Han ble så overført til Admiralstaben igjen, som sjef for operasjoner. I mellomkrigsårene hadde Pound en rekke roller, blant annet som skipssjef, leder for alle kryssere i Atlanterhavet og fra 1939 i en alder av 62 år, ble han admiral og sjef for sjøforsvaret (First Sea Lord). På dette tidspunkt var han i ferd med å pensjonere seg. Utnevnelsen kom hovedsakelig fordi en rekke tilfeldigheter gjorde at de mest naturlige valgene til denne viktige stillingen var satt ut av spill. Pound takket ja til utnevnelsen for, som han sa «noen må ta jobben». Han hadde ry på seg for sin store arbeidskapasitet og pertentlighet. I Stabssjefskomiteen konsentrerte han se på samme måte som Newall mest om sin egen tjenestegren.

General sir William Edmund Ironside, (født 1880) deltok aktivt både i Boerkrigen og første verdenskrig. Han spilte også en vesentlig rolle som sjef for de britiske styrkene i Persia i 1920-21. Etter en flyulykke kom han tilbake til hæren som kommandant av den militære skolen Staff College i Camberley i Surrey. Han fikk senere kommandoen over en divisjon og militære distrikter i både Storbritannia og India. Hans unge alder og direkte framtoning begrenset hans karrieremuligheter. Etter å ha blitt forbigått ved utnevnelsen som sjef for det britiske imperiets generalstab (CIGS) i 1937, ble han guvernør av Gibraltar, en tradisjonell utnevnelse før pensjonering. Han ble tilbakekalt fra sitt «eksil» på midten av 1939, utnevnt til generalinspektør for de oversjøiske styrker. De fleste observatører forventet at han deretter ville bli gitt kommandoen over De britiske ekspedisjonsstyrker (BEF) ved utbruddet av andre verdenskrig. Imidlertid ble denne posisjonen gitt til en annen, og Ironside ble utpekt som den nye lederen for det britiske imperiets generalstab. Ironside selv mente at han var uegnet for jobben, men følte seg forpliktet til å akseptere den. Tidlig i 1940 argumenterte han tungt for alliert intervensjon i Skandinavia, men denne planen ble oppgitt i siste liten da den finsk-russiske vinterkrigen ble avsluttet. I løpet av Nazi-Tysklands invasjon av Norge og slaget om Frankrike hadde han en liten rolle. Han ble erstattet som leder for generalstaben mot slutten av mai og gitt en rolle han var bedre egnet til. Det var som øverstkommanderende for hjemmestyrkene, ansvarlig for invasjonsforsvaret og for kommandering av hæren i tilfelle tysk landgang. Imidlertid fungerte han kun mindre enn to måneder i denne rollen før han ble erstattet. Etter dette ble Ironside forfremmet til feltmarskalk og adlet som baron Ironside.
Ironside var ingen stabsoffiser. Han var feltoffiser og hadde all sin erfaring derfra. Han hadde aldri tjenestegjort i Generalstaben (War Office), og hadde liten følelse for forholdet mellom politikk og militær strategi. Det ligger i sakens natur at han ikke var politikernes «favoritt».

Mellomkrigstidens budsjetter var også i Storbritannia skåret til beinet. Til tross for betydelig økning til Forsvaret i årene like før krigsutbruddet, var kampen om bevilgningene mellom forsvarsgrenene stor. I 1939 hadde Sjøforsvaret mange utfordringer. En stor del av flåten var eldre fartøyer fra forrige verdenskrig. Selv om det nye flåteprogrammet ville bøte på mye av svakhetene, var det alvorlige mangler på eskortefartøyer, minesveipere, antiubåtjagere og ikke minst i flåtens flyvåpen. Opprustingen av flyvåpenet var vedtatt og gikk for fullt. Likevel var England og Frankrike til sammen betydelig underlegne det tyske luftforsvaret Luftwaffe i antall operative fly. 
Hæren hadde de største utfordringene. I India hadde britene en hær på 60 000 soldater og et betydelig antall offiserer var i tillegg engasjert i den indiske hæren som besto av 190 000 mann. Mesteparten av hærstyrkene (mer enn 10 divisjoner) og det meste av tyngre våpen som artilleri, stridsvogner og luftvern var vinteren 1939-1940 disponert av Det britiske ekspedisjonskorps i Frankrike. Den delen av hæren som befant seg i Storbritannia var i stor grad pålagt seremonielle plikter i tillegg til rutinemessig militær opplæring. Manglende bevilgninger gjorde at man ikke så seg i stand til organisatoriske endringer og fornyelse av utstyr. Avdelingene opererte på bataljonsnivå innenfor rammen av sine regiment. Det var liten erfaring med samvirke med andre våpenarter som artilleri, kavaleri eller flyvåpen.

Våren 1939 ble det betydelige endringer da regjeringen innså at hæren var for liten og vedtok å doble reservestyrken (territorials). Det ble i april innført begrenset verneplikt. Hæren hadde ikke ressurser til å møte denne opptrappingen. Det manglet forlegninger, våpen, utstyr, erfarne offiserer og underoffiserer for å ta imot de nye soldatene på en tilfredsstillende måte. For i det hele å få avdelingene oppsatt, ble det utnevnt offiserer som ikke var skikket til dette formålet. Mange hadde ikke tjenestegjort på flere år og var «aldrende sivile i uniform». Sannhet er at flere av de avdelinger som våren 1940 ble sendt til Norge var blitt opprettet som følge av vedtakene året før, og hadde begrenset militær verdi. Fokuset i hele det britiske militære apparat i mellomkrigstiden var ikke å styrke forsvaret for å møte en trussel fra et stadig mer aggressivt Tyskland, men å bevare det britiske imperium. Dette knaket allerede hørbart i sammenføyningene.

Det er grunn til å undre seg hvordan det var mulig for den britiske politiske og militære ledelse å unngå å se det som var i ferd med å skje de siste ukene før krigsutbruddet 9. april. Det var ikke mangel på informasjon eller etterretninger, som det heter i militær språkbruk. Flommen av observasjoner av den tyske troppeansamling i havnene, konvoiene med krigsskip og forsyningsfartøy som var observert i Skagerak og Nordsjøen med kurs nordover, var overveldende. Informasjonen kom fra britenes egne diplomater og utsendinger i flere europeiske land, de alliertes etterretningskilder og ikke minste fra europeisk presse. Den første uken av april rapporterte både sjøforsvaret og luftforsvaret om tallrike observasjoner av tyske sjøstridskrefter på vei nordover. Churchill skrev da også etter krigen i utkastet til bokverket The Second World War, «Historien ville stille spørsmål ved om den britiske regjering hadde noen som helst rett til å bli overrasket.» Denne uttalelsen ble riktignok strøket i den publiserte versjonen.

Ved utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939 hadde England tre nasjonale organisasjoner med ansvar for innhenting og analyse av etterretninger, Secret Intelligence Service (MI 6), Security Service (MI 5) og Governmental Code and Cypher School. Disse opptrådte uavhengig av hverandre og det var ingen sentral organisasjon eller system for samordning av mengden av etterretninger som kom inn. På denne måten ble ikke informasjonen analysert og formidlet på en måte som brukerne på de ulike nivå kunne benytte seg av. I regjeringen var forståelsen for etterretninger lav hos både statsrådene og byråkratene. Kunnskapen om Norge var heller ikke spesielt høy. Landet var ikke ett av dem som hadde den største oppmerksomheten. Den tilgjengelige kunnskap ble imidlertid ikke forstått på riktig måte. I Admiralstaben lente Churchill og de som var rundt ham seg på den samme oppfatning som general Ironside i hærens Generalstab: Den britiske flåte behersket sjøen, og tyskerne ville verken våge seg på eller var i stand til en hasardiøs amfibieoperasjon som et angrep på Norge ville være.

Det skulle raskt gå fra galt til verre. Det er kanskje urettferdig å sammenligne de tyske og allierte forberedelsene til felttoget. Beslutningsorganene var helt ulike. Den ene part representerte et aggressivt, autoritært militærdiktatur med hensikt å innta og okkupere hele landet. Den annen part så på seg selv som de små nøytrale lands beskytter, og måtte ha disse hensyn i tankene da operasjonene om å besette enkelte byer og deler av en region skulle forberedes. Likheten var at begge parter skulle komme som en inntrenger og gjennomføre sitt forsett uansett hva den norske regjering måtte mene. Tilfeldigheter gjorde at de allierte kom for å yte bistand etter anmodning fra den norske regjering. Da var imidlertid den allierte operasjon allerede i gang. Det skulle vise seg at all planlegging, forberedelser og til dels gjennomføring, ikke var synderlig preget av at forutsetningene hadde endret seg under avdelingenes seilas på vei til Norge. Forskjellen mellom den tyske og allierte angrepsplanen var åpenbar. Mens tyskerne betraktet deres operasjoner i Norge som én operasjon under felles ledelse, gjennomførte de allierte felttoget som flere små, separate operasjoner uavhengig av hverandre og uten noen form for felles kommando. Det var ingen felles ledelse av de allierte operasjoner verken rundt Trondheim eller Narvik. Det var ikke opprettet noen form for felles kommando mellom land-, sjø- og luftstridskreftene hverken i England eller i Norge. Det var heller ingen utnevnt sjef for den enkelte forsvarsgren.

I hæren var ansvaret for planlegging og koordinering av felttoget i Nord-Norge delt mellom Kommanderende general og Generalstaben trygt plassert i London, og General Mackesy med sin improviserte divisjonsstab under helt andre forhold i Harstad. Virkeligheten fortonte seg nok ganske forskjellig. Det var noen åpenbare manglende ledd mellom de to nivåene.

På den sjømilitære siden var utfordringene annerledes. Der hadde en overivrig marineminister med manglende selvinnsikt gitt en muntlig ordre direkte til sjefen for flåtestyrken. Som tidligere påpekt, var denne ordren ikke i samsvar med den skriftlige ordren sjefen for hærstyrkene hadde mottatt av kommanderende general. Churchill var i denne situasjonen en minister som blandet seg inn ved å gi ordrer direkte til sjefen for en militær operasjon. Eller som Jon Kiszely sa det, «For å føye til et avgjørende dysfunksjonelt trekk, etablerte Churchill en privat direktelinje til Cork som gjorde at han gikk forbi både Admiralstaben og Kommanderende admiral».

Noen dager senere skulle det samme skje da Admiralstaben gikk forbi admiral Forbes som øverste sjømilitære ansvarlige og ga ordre direkte til admiral Withworth. Han fikk ordre om å fravike sitt opprinnelige oppdrag som var å beskytte minefeltene utenfor Vestfjorden, og i stedet starte jakten på den tyske flåten utenfor Trøndelag. Denne inngripen skulle bli katastrofal.

Uklare kommandoforhold på krigsskueplassen


De allierte styrkene ankom Nord-Norge disse aprildagene etter en serie forviklinger og uklare beslutninger. Utgangspunktet for en vellykket militær operasjon kunne knapt vært dårligere. De ledelsesmessige utfordringene var store. Det hjelp slett ikke på at admiral Cork og general Mackesy, i tillegg til å ha fått helt forskjellige ordrer, heller ikke på det personlige plan klarte å finne frem til et fungerende samarbeid. Ulik militære forutsetninger, kulturelle forskjeller, personlig prestisje, og ikke minst uforsonlige holdninger hos dem begge, nærmest umuliggjorde at de kom sammen og fant fungerende løsninger. De kaotiske forholdene rundt materiellet og de store mangler i våpen og ammunisjon bidro til at avdelingenes operative slagkraft var ytterligere redusert.

Den allierte operasjonen i Nord-Norge var planlagt ut fra et helt annet utgangspunkt enn det som kom til utførelse. De allierte skulle komme til landsdelen før tyskerne. De skulle besette Narvik og det omkringliggende område.

De håpet på at nordmennene ikke forsvarte seg. Dersom de gjorde det, skulle de søke å begrense kampene. Jernbanelinjen opp til grensen skulle i første omgang besettes. Senere skulle det vurderes å gå inn mot Kiruna. Etableringen av det allierte hovedkvarter i Harstad og den omfattende tilførselen av materiell til administrative formål, bygde på denne planen. Etter at Tyskland angrep Norge 9. april, endret forutsetningen for det allierte engasjement seg radikalt. Nordmennene ba dem komme. De allierte kom, men endret ikke sine planer eller forberedelser. Mesteparten av materiellet som ble losset i Harstad skulle aldri vært sendt. Det allierte hovedkvarteret burde neppe vært etablert i byen. En landgang mot Narvik som var besatt og forsvart av en sterk fiende, hadde den britiske styrken rett og slett ingen forutsetninger for å kunne gjennomføre umiddelbart etter ankomst.

De interne kommandoforholdene mellom de de britiske sjø- og landstyrkene var både kompliserte og uklare. Dette fikk også de største konsekvenser for felttogets forløp. De kommandomessige utfordringene skulle vært løst før avreise fra Storbritannia. Det burde vært utpekt en felles sjef som hadde forutsetninger og autoritet til å lede de allierte operasjoner. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne være noe annet enn en general fra hæren. Etter hvert som felttoget skred frem, innså den militære ledelse i London at noe måtte gjøres for å løse de kommandomessige problemene. Den stedlige ledelse ble 28. april oppgradert til en korpskommando ledet av general Auchinleck. Hans opprinnelige kommando var som øverste sjef for de allierte land- og luftstyrker. Allerede 5. mai ble hans ansvar utvidet da han ble utnevnt til sjef for alle militære operasjoner i Nord-Norge. Han tiltrådte ikke før 14. mai og fikk minimal innflytelse på krigføringen. Hans viktigste oppgave ble å organisere en vellykket evakuering.

Utnevnelsen av Auchinleck som øverste ansvarlige for alle militære operasjoner var ikke uten forbehold. Ordren var vedlagt en rekke detaljerte presiseringer. En av disse var at «det skal ikke være noen innblanding i de eksisterende planer til Lord Cork før disse enten var utført eller trukket tilbake». De uklare ansvars- og kommandoforholdene i den allierte ledelsen fortsatte.

Samarbeidsforholdene mellom den britiske sjef og den norske øverstkommanderende var neppe viet særlig oppmerksomhet i de britiske staber før styrkenes avreise fra England. Kunnskapen om situasjonen i Nord-Norge og 6. divisjonens stridsverdi var minimal på det tidspunkt operasjonene ble planlagt. Etter ankomst til krigsskueplassen, burde denne saken blitt prioritert og funnet sin løsning.

Ideelt sett burde det blitt etablert en felles norsk-alliert operasjonsstab for alle landstridskreftene i Nord-Norge. I løpet av april var det samlet flere tusen norske og allierte soldater i Sør-Troms. Det kan naturlig nok være flere synspunkter på hvem som skulle lede en slik norsk-alliert felleskommando. Det er vanskelig å se for seg at man i 1940 var «moden nok» til å la nasjonal prestisje gå foran det operative behov. Britene var en verdensmakt. Det kan man neppe si at nordmennene var. De hadde imidlertid andre fortrinn som var uvurderlige når kampene skulle planlegges og gjennomføres.

Det var flere tiltak som burde vært gjennomført for å samordne den norske og allierte kampen mot tyskerne. Det viktigste var at prestisje og formaliteter ikke sperret for den løsning som samordnet og utnyttet de militære ressursene best. Nordmennene og de allierte hadde militære ressurser i Nord-Norge i begynnelsen av mai til å kunne ha nedkjempet de tyske styrkene på Narvikfronten. Dette kunne vært gjort samtidig som det ble etablert et effektivt forsvar på Sør-Helgeland mot trusselen fra sør. Manglende prioritering, koordinering og ledelse av de militære styrker, gjorde at det ikke ble gjennomført et effektivt felttog mot den inntrengende fiende.

I England var forberedelsene til felttoget i Norge ingen hemmelighet. Debatten om hva som var viktigst å prioritere, Trondheim eller Narvik foregikk i full offentlighet og påvirket nok beslutningstakerne. Helt siden 9. april hadde pressen, BBC og offisielle kommunikeer blåst opp hver minste britiske initiativ til storslagne våpenbragder som bare kunne fremskynde felttogets seirende utgang. Hver eneste flåteoperasjon, hver eneste landsetting av tropper, hver eneste ledende offiser som ankom Norge, avstedkom lange ekstrameldinger i presse og radio. Det hadde glimrende innvirkning på folkets moral, men fikk katastrofale følger for den militære sikkerheten. Den tyske etterretning hadde gode arbeidsforhold. De behøvde nesten ikke å anstrenge seg fordi britene selv i all offentlighet matet dem med nødvendig informasjon. Ettersom seirene ble sjeldne og tilbakeslagene kom stadig tettere, vokste bekymringen blant medlemmene av regjeringen. Stemningen i befolkningen endret seg og debattene i Underhuset hardnet til.

Uheldig disponering av styrkene



General Fleischer innså tidlig at utfallet av kampene i Nord-Trøndelag ville ha store konsekvenser for forsvaret av Nord-Norge. Allerede i slutten av april beordret han forberedelser og delvis iverksettelse av omfattende ødeleggelser av kommunikasjonene nordover for å stoppe en eventuell tysk fremrykning fra sør. Forståelsen hos sjefen for 5. brigade, oberst Getz, for å gjennomføre dette viktige tiltaket var ikke til stede. Ødeleggelsene av transportlinjene nordover ble verken forberedt eller gjennomført. Det skulle få skjebnesvangre følger. Allerede 2. mai trakk de allierte seg ut av Trøndelag. Det kom fullstendig overraskende på oberst Getz. Han fant ingen andre alternativ enn å kapitulere. 6. divisjon hadde tidligere avgitt en bataljon til forsvar av Trøndelag. Denne ble beordret nordover. Sammen med en landvernsbataljon skulle det iverksettes kommunikasjonsødeleggelser og bruddstedene forsvares med tropper. Forsvaret av Sør-Helgeland ble ikke vellykket. Mangel på befal ved avdelingene bidro til svak ledelse. Moralen hos soldatene var lav. En alvorlig ulykke ved transport av en avdeling med jernbanen reduserte kampkraften ytterligere.

Den tyske styrken ved Narvik var på defensiven. Etter at all motstand i Trøndelag var nedkjempet, fikk general Feuerstein med 2. Bergdivisjon ordre om snarest mulig å rykke nordover for å unnsette general Dietl ved Narvikavsnittet. Både de allierte og norske myndighetene innså at den tyske fremmarsjen i Nordland kunne true Narvikoperasjonen. De allierte tiltakene som ble iverksatt for å forsvare Helgeland var imidlertid beskjedne. Fem såkalte Selvstendige kompani (Independent Companies) ble sendt fra Storbritannia og fordelt på Vefsn-, Rana- og Saltendistriktene. Fra Harstad ble det sendt en bataljon og ett luftvernbatteri til Rana og ett kompani til Salten. Den tyske fremmarsjen møtte likevel svak motstand.

10. mai var en svart dag for kampene i Nord-Norge. Mest kjent er at den dagen angrep Hitler vestover mot kanalkysten. For nordmennene var det en annen begivenhet som markerte et tidsskille i kampene. Samme dag lykkes tyskerne med å landsette et kompani fra skip bak forsvarernes linjer ved Hemnesberget. Dette var som følge av en ren forsømmelse av de britiske krigsskipene som skulle sikre nettopp mot slike operasjoner. Dette var dramatisk og bidro til at forsvaret av Vefsnområdet brøt sammen. Historikeren Derry kaller det for «katastrofen ved Hemnesberget». De norske styrkene som deretter trakk seg tilbake til Rana, hadde sterkt redusert kampkraft. De allierte styrkene var ikke sterke nok. Gradvis ble norske og allierte avdelinger presset tilbake mot Salten. General Fleischer innså den stadig økende trussel fra sør, og 6. divisjonen sendte forsterkninger til Helgeland-Salten etter hvert som de kunne skaffes. Til ingen nytte. Realistisk sett var det nå bare spørsmål om tid før kampene også i nord ville være over. Spørsmålet var om 6. divisjon i tide klarte å nedkjempe Dietls styrker. Kampene på Helgeland er lite omtalt i forhold til striden lengre nord i landsdelen. Det er på mange måter forståelig. Krigsinnsatsen og ikke minst krigslykken var større der. Det er lettere å fortelle om det. Militært var sammenhengen åpenbar. Skulle man lykkes å unngå en tysk okkupasjon av Nord-Norge, måtte tyskerne stanses sør på Helgeland, helst i Trøndelag. Flyplassen på Vernes skulle avgjort vært i allierte hender. Den tyske angrepsstyrken ved Narvik var faktisk det minste problemet. Den ville 6. divisjon nedkjempet til slutt.

Forsvarsminister Ljungberg oppholdt seg i England fra 4. mai til han ankom Tromsø 18. mai, da han sammen med utenriksminister Koht dro til England for å få avklart de alliertes hensikter med felttoget, og den bistand som kunne ytes til de norske styrkene. Det ble også fra norsk side i løpet av første del av mai sendt flere skriftlige henvendelser til britene om militær hjelp i form av utstyr. Helt knirkefritt kunne oppholdet til Ljungberg ikke ha gått for seg. 11. mai skal han angivelig ha videresendt et telegram fra Hærens overkommando til den britiske Generalstaben. I et lengre svar til den norske forsvarsministeren, oppsummeres britenes syn på samarbeidet mellom de allierte og nordmennene, samt den militære situasjon i nord. Språkbruken er mer direkte enn vanlig i slike kretser. Årsaken til hvordan situasjonen hadde oppstått, var etter britenes mening i stor grad å finne hos den norske regjering så vel som den militære ledelse. Britene var åpenbart preget av det tyske stormløpet mot kanalkysten. Brevet redegjør også hvorfor britene vegret seg for å sende større styrker til Helgeland utover det de sendte. De hevdet at de britiske og norske styrkene kunne ved en slags geriljakrig holde Helgeland unna tyskerne. «Vi foreslår faktisk at området Mosjøen – Bodø skal være et ingenmannsland; og vi vil understreke viktigheten av at nordmenn samarbeider i denne politikken ved anvendelse av geriljataktikk».

Britenes svarbrev er ikke underskrevet, og det er ikke kjent om det ble sendt slik det foreligger. Det finnes imidlertid et originalt oversendelsesbrev datert 15. mai hvor svarbrevet er vedlagt. Det er imidlertid liten grunn til å anta annet enn at brevet oppsummerer de britiske synspunkter og holdninger til sentrale spørsmål i forholdet mellom britene og nordmennene.

Jeg vil likevel hevde at den allierte innsatsen skulle vært konsentrert om Nord-Trøndelag og Sør-Helgeland. Bare nødvendige sjø- og luftstridskrefter skulle være sendt til støtte for 6. divisjon. Dette er ikke etterpåklokskap. En statsråd og senere statsministers (Winston Churchill) frenetiske ønsker om å innta en havneby er ikke tilstrekkelig som grunnlag for politiske eller militære strategiske valg. Evakueringen av Sør-Norge ble fra de alliertes side ikke fulgt av en strategi som skulle tilsi at Nord-Norge kunne forsvares. De alliertes felttog i Norge manglet fullstendig en overordnet plan og ledelse. I stedet ble en rekke ad hoc pregede aksjoner iverksatt etter hvert som fienden skapte nye kriser og situasjoner.

Den allierte krigføringen dreide seg i utgangspunktet om å innta Trondheim og Narvik. Etter at Trøndelag var oppgitt, var inntakelsen av Narvik og kontroll med malmbanen hovedfokuset. Det virker ikke som de militære planleggerne så nødvendigheten av å se terrenget mellom Trøndelag og Narvik som en del av operasjonsområdet. Fleischer så det annerledes. Han hadde helt fra krigsutbruddet ansett trusselen fra syd som den farligste og bidro derfor til å styrke forsvaret av Nord-Trøndelag. Han hadde avgitt en godt utrustet infanteribataljon og et sanitetskompani til støtte for 5. brigade. Etter anmodning fra oberst Getz hadde han «avstått» Sør-Helgeland regimentsdistrikt slik at regionen sammen med Nord-Trøndelag utgjorde en felles krigsskueplass. Få, om noen militær sjef hadde større kunnskap om forsvaret av Sør- Helgeland enn Fleischer. Som mangeårig regimentsjef i Mosjøen var han lokalkjent i området, og visste hvor viktig det var å utnytte det sterke terrenget sør for Mosjøen om en fiende skulle forsøke å trenge nordover. For å forberede en slik mulighet, ga Fleischer ordre til oberst Getz om å gjennomføre omfattende kommunikasjonsødeleggelser fra Grong og nordover. Dette skulle omfatte ødeleggelse av både jernbane og Riksvei 50. Verken Getz eller de andre militære sjefene i området forsto alvoret og viktigheten av at denne ordren ble gjennomført. Ordren ble ikke fulgt opp da den ble oppfattet å være falsk. Misforståelsen ble ikke oppklart før etter en telefonsamtale mellom Fleischer og Getz noen dager senere. Da var det for sent. Tyskerne fikk tilnærmet fritt leide. Det har vært omstridt at Fleischer ga ordre om kommunikasjonsødeleggelse på Sør-Helgeland etter at distriktet 23. april var avgitt til 5. brigade. Formelt hadde han ikke rett til å gi ordrer til oberst Getz. Selv om Fleischer burde ha ordlagt seg annerledes, viste ettertiden at hans ønske om ødeleggelse av kommunikasjonene nordover var rett. Han gikk så langt at han 28. april måtte true med å ta tilbake Sør-Helgeland dersom hans ordrer ikke ble fulgt. Obersten og generalen må etter min mening dele ansvaret for dårlig kommunikasjon.

Ruge og Fleischer så helt likt på viktigheten av å prioritere forsvaret av Helgeland. Dette ble påpekt overfor den allierte ledelsen ved flere anledninger. Det var to skuffede norske generaler som i møte med Lord Cork i Harstad 16. mai, ikke fikk gjennomslag for dette synspunktet. Helt upåvirket var nå ikke britene. De besluttet å forsvare Helgeland i første omgang med nyskapingen uavhengige kompani. I alt fem slike ble utgruppert på Helgeland og i Saltenområdet. Hvert av disse uavhengige kompaniene besto av 20 offiserer og 270 soldater, og styrken utgjorde i alt 100 offiserer og 1350 soldater. Kompaniene var lett utstyrt, de hadde ikke tyngre våpen som luftvernsbeskytning eller artilleri. På grunn av dette var denne styrken mindre avhengig av forsyninger og transport for å være mobil. Den ble derfor bedre tilpasset til å drive en bevegelig krigføring. Senere i krigen ble de uavhengige kompaniene kalt Commandos.

Senere i mai ble styrker sendt fra Narvikfronten til Salten. Det er ganske uforståelig at den beste avdelingen britene hadde, 24. gardebrigade, lå praktisk talt uvirksom på Narvikavsnittet fra 14. april til 17. mai. Det allierte søkelys på Narvik fremsto nærmest som en besettelse. Dersom Salten og området sørover var inntatt av fienden, ville det i lengden praktisk talt være umulig å kunne beholde Narvikområdet på norske eller allierte hender. Den største militære fordelen tyskerne fikk, var at de kunne benytte flyplassen på Værnes og etter hvert Bodø til sine operasjoner lengre nord.

Jeg vil gå langt i å hevde at den allierte landmilitære styrken som ble satt inn på Narvikfronten skulle vært landsatt til forsvar av Nord-Trøndelag og Sør-Helgeland. 6. divisjon, med nødvendig britisk flåte- og flystøtte, hadde kapasitet til å nedkjempe general Dietls styrke alene. Det er trolig at vinglingen mellom Trondheim og Narvik dagene like før den allierte landsettingen, langt på vei ødela mulighetene for en vellykket operasjon. De allierte skulle ha kraftsamlet styrkene sine i et koordinert angrep i Trøndelag for snarest å ta tilbake Trondheim og Værnes flyplass. Det legges til grunn for denne betraktning at det allierte sjø- og luftmilitære nærvær i Trøndelag, samtidig reduserte sterkt trusselen fra tyske luft- og sjøstridskrefter i området lengre nord der 6. divisjonen gjennomførte sine operasjoner.

Det er ingen tvil om at Narvik var en strategisk viktig by som utskipningshavn for den ettertraktede svenske malmen. Begge de krigførende parter ivret etter å få kontroll over byen. Det som kan forundre oss i ettertid, er de alliertes vurderinger – eller på mangel av vurderinger – for hva som ville avgjøre felttoget i Norge. Jeg deler Tamelander og Zetterling syn.

«Hvis Trondheim skulle forbli på tyske hender, ville landet være fortapt, selv om de allierte i samarbeid med 6. divisjon skulle lykkes i å gjenerobre Narvik. 
Hvis de allierte og de norske troppene kunne ta tilbake Trondheim og danne en sterk frontlinje sør for byen, ville forholdet derimot bli omvendt. Dietl ville før eller senere bli tvunget til å oppgi Narvik.»

Bewertungen

Es gibt noch keine Bewertungen.

Schreibe die erste Bewertung für „NARVIK 1940 – Strategiske mål og politisk symbol – NB Forhåndssalg“

Deine E-Mail-Adresse wird nicht veröffentlicht. Erforderliche Felder sind mit * markiert.

0