Kaufen Sie Bücher direkt beim Autor

Smertens aveny

kr 49

Boktype:
Format:
E-bok
ISBN:
9788282331746
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Asiaforlaget
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Når nattklubben Forbidden Pleasures’ 68 år gamle norske innehaver, Martin Werner, en morgen blir funnet drept i sitt luksuriøse hjem i gledesbyen Angeles City på Filippinene, er ikke det lokale politiet særlig interessert i å oppklare saken. Med løfter om penger fra Werners ekskone i Norge og med håp om en billett hjem til en livsviktig operasjon, begynner Stingo, norsk ekspolitimann bosatt på Filippinene, å grave i Angeles Citys brokete barmiljø for å finne drapsmannen. Når han til slutt står ansikt til ansikt med Werners morder, blir han tvunget til å revurdere sine forestillinger om svik og sannhet, skyld og ansvar, frihet og tvang.

Smertens aveny er andre bok om ekspolitimannen Stein Inge Olsen, alias Stingo. Andre bøker i serien: Magellans kors, Mørkets blod, Paradisets hjerte og Djevelens øyne

«Hjerteskjærende smertereise. Sjokkerende vondt om kriminalitet og korrupsjon på Filippinene. Sørensen skriver slik at stanken av råtnende søppelberg river i nesen. Språket er rikt og stofflig med underdrivelser, ironi og fortvilelse. Karakterene er komplekse og sammensatte. Vi tror på Stingos og barnas lidelser og vi tror på hans hjerte for dem. En underholdende og dypt alvorlig spenningsroman.»
Terningkast 5. Berit Kobro, VG

«Noen krimforfattere skriver endimensjonalt og formelpreget, andre utnytter kriminalsjangerens forholdsvis faste regelsett til å skrive gode bøker. Med sitt sanselige og presise språk har Sørensen utviklet en egenartet stil som gjør romanene til annet enn dusinvare.»
Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

Smertens aveny ble nominert til Rivertonprisen.
«Roar Sørensen fortjener mange flere lesere enn han har, for bøkene hans er seriøse underholdningsperler,» skrev VGs anmelder Berit Kobro etter å ha gitt Riverton-nominerte Smertens aveny terningkast 5.
Superlativene har drysset over Sørensens krimserie om Stein Inge «Stingo Olsen» fra første bok. Bøkene hans kjennetegnes av humor, et utsøkt språk, glimrende karakterskildringer og ikke minst spenning.

Lesen Auszug

Kapittel 1

Når man skulle brenne et krater i sitt eget hode, var det få revolvere som var mer effektive enn en Smith & Wesson .44 Magnum. Makeløs stoppkraft. Garantert dødelig.

Revolverløpet skrapte mot tennene. Det hadde en søtlig lukt. Han visste ikke om det skyldtes metallet, olja eller gammelt kruttslam. Diameteren på munningen var så stor og siktet så massivt at han måtte gape mye høyere enn han hadde ventet; han hadde vært nødt til å vri løpet sidelengs for å få det inn.

Han fokuserte blikket på den glinsende tønna. Den virket enorm.

For at vinkelen skulle bli riktig, presset han skjeftet så langt ned mot brystet han kunne, helt til det føltes som om fortennene skulle sprette ut. Selv om man brukte en magnumrevolver, var det en fordel å vite litt om hjernens anatomi, vite hvor man ikke burde treffe. Abraham Lincoln hadde levd i ni timer med en Derringer-kule dypt begravd i skallen.

Vannet sprutet fra dusjhodet. Kaldt vann. Det var ikke varmt vann i springen på Hotel Mahirap om natta når man kunne trenge det. T-skjorta klistret seg til overkroppen hans og gjorde det vanskeligere å holde revolveren. Men han hadde ikke lyst til å bli funnet naken heller. Ikke at det ville ha spilt noen rolle; klær måtte klippes opp og fjernes uansett. Han likte bare ikke tanken. Kanskje noen ville tro at han hadde hatt et ønske om å blotte seg.

Noen hadde et slikt ønske. Det var ingen tilfeldighet at så mange som hadde begått selvmord, ble funnet nakne i badekaret, iblant med en radio eller cd-spiller som sto på i nærheten. Men det lå ingenting seksuelt eller erotisk bak. De hadde bare et ønske om å bli sett: Før så dere meg ikke, men nå må dere se på meg enten dere vil eller ei. Jeg var også et menneske. Jeg levde også på jorda.

Heldigvis var det ingenting i veien med sluket; vannet rant jevnt og fint ned gjennom det mørke hullet i golvet. Mesteparten av blodet ville bli skylt vekk. Ingen utslitt vaskehjelp med en fordrukken ektemann som gamblet bort familiens inntekter på jueteng og hanekamp i helgene skulle behøve å tørke det av tepper eller møbler. Det var enklere å spyle ned et bad. For sikkerhets skyld hadde han fjernet rista; den hadde vært tett av hudfett, hår og skitt.

Han bøyde seg fram. Hjertet slo fortere.

Det mest praktiske med dusjen var at urin og avføring, vel å merke hvis den ikke var for hard, også ville forsvinne ned i sluket. Når hjertet stoppet, ble ringmuskler og endetarmsmuskler slappere, de greide ikke lenger å holde på innholdet i tarm og blære. Da Gamle Gnistens posterboy, Ted Bundy, skulle gjøre opp for seg, gjorde de med ham som med alle andre som skulle i den elektriske stol: tettet rumpa hans med bomull og dro på ham en bleie.

Han strammet grepet rundt det våte skjeftet, stakk pekefingeren inn i avtrekkerbøylen og la den varsomt rundt avtrekkeren. En brottsjø av adrenalin. Det ble tyngre å puste. Det føltes som å sitte i et trykkammer der surstofftilførselen var skrudd av. Double action. Tyngre avtrekk. Hanen beveget seg langsomt bakover.

Han stirret på det innrammede fotografiet han hadde satt på kanten av vasken. Guttens smale ansikt. De innsunkne kinnene. Det glattbarberte hodet.

Ville noen høre skuddet? Selvfølgelig, spesielt i etasjene over og under, sannsynligvis folk som gikk forbi ute på gata også. Alle ville snu seg og prøve å finne ut hvor lyden hadde kommet fra; mennesker og dyr gjorde slikt instinktivt. Men ingen av dem ville komme inn på hotellet og stille spørsmål, ikke på Hotel Mahirap, ikke midt på natta. De andre gjestene ville heller ikke våge å bry seg. Kanskje sikkerhetsvakten, Mario, hvis han var våken, ville snu på hodet, rynke panna og kikke opp trappa. Kanskje han til og med ville gå opp og banke på døra. Men noe mer ville han neppe foreta seg. Ro og stillhet var bra, da kunne gjestene sove. Når stuepikene kom på jobb om noen timer, ville stanken av gryende forråtnelse eller lyden av rennende vann få innehaveren, kuya Butchoy, eller politiet til å bryte opp baderomsdøra, som han hadde låst, uten helt å vite hvorfor.

Han lukket øynene. De ville finne liket hans. De ville finne et Metrobankkort med navnet hans på. De ville ringe ambassaden. Fikk attacheene et ledig øyeblikk mellom kanapeene, ville de kontakte UD, som ville kontakte Kripos, som ville kontakte lensmannen, som ville kontakte Grethe, ekskona hans. Dødsfall i utlandet hadde sine klare, byråkratiske rutiner. Grethe ville ikke betale for hjemsendelsen av liket. I likhet med Bundy ville han sannsynligvis bli kremert; ekskoner ønsket som regel å slette alle spor. Kanskje kontantene i lommeboka hans ville dekke utgiftene, kanskje ikke. Tjuefire tusen pesos var det billigste krematoriet han hadde funnet på nettet, alt inkludert, Guds tilgivelse, romslig forbrenningsovn og lekker aluminiumsurne. Aska oppbevart et par måneder i et kolumbarium «med god ventilasjon og nyreparert tak». Deretter antakeligvis drysset ut blant søppelet på en ubebygd tomt i nærheten. Litt av ham ville kanskje bli liggende noen timer i en blikkboks, og så ville det ikke være noe igjen av ham i hermetikkboksen heller.

Den søte lukta var forsvunnet. Nå kjente han bare en sur smak av våpenolje i munnen. Det sved i øynene. Tårene begynte å renne nedover kinnene. De blandet seg med vannet fra dusjen.

Andre ting, løse tråder?

Jo, han hadde lovet å hjelpe Martin med noe, han hadde til og med lovet å møte ham. Martin som hadde reddet livet hans, ikke bare én gang, men to ganger, sist i Manila for noen år siden. Martin som hadde invitert ham til Angeles City. Martin som hadde gitt ham et løfte, som han ikke hadde holdt.

Noe mer?

Ingenting.

Han trykket hardere på avtrekkeren. Hanen beveget seg enda noen millimeter.

Ville han kjenne noe, føle smerte idet kula brøytet seg vei gjennom hodet, sprengte bein og rev i stykker vev, nerver og blodårer? Ikke etter det han hadde lest. De elektrokjemiske impulsene i hjernen ville bli nullstilt med en gang, og hjernebarken ville ikke lenger motta noen signaler. Men folk hadde levd i flere døgn med halve ansiktet blåst vekk.

Han stålsatte seg. Holdt pusten. Spente alle muskler. Nå.

Mobiltelefonen begynte å ringe. Den lå på vasken ved siden av bildet. Han prøvde å stenge lyden ute. Presset pekefingeren mot det våte stålet. Stirret vilt på den våte tønna. Hendene og underarmene hans dirret.

Telefonen ga seg ikke. Den hadde knapt ringt de ukene han hadde vært i byen; bare en håndfull personer hadde nummeret hans. Det lysende displayet kastet et blågrønt skjær mot veggene.

Langsomt slapp han avtrekkeren tilbake så hanen senket seg, vred revolveren sidelengs og dro løpet ut av munnen. Han brakk seg. Vannet førte spyet ned i sluket. Fortausmat. Kjøttbiter, paprika og løk. Galle og blod. Sikkel og spytt. Det så ut som om biter av ham selv var på vei ned i dypet. Skuldrene hans ristet som om det skulle være tretti kuldegrader, ikke tretti varmegrader, på det lille badet.

Telefonen ringte fremdeles.

Løse tråder.

Han rettet ryggen, karet seg opp på knærne og grep den. «Hallo.»

«Stingo?»

Han svarte ikke. Vannet rant over telefonen og dryppet ned på golvet.

«Stingo! Dette er Tess.» En hund bjeffet i bakgrunnen. En mann ropte noe uforståelig. «Martin …» Hun begynte å gråte. «Stingo, noen brøt seg inn i huset i natt. Martin er død. De drepte ham!» Det knitret i en radio. Hunden gneldret igjen. «Kan du komme?»

 

Bewertungen

Es gibt noch keine Bewertungen.

Schreibe die erste Bewertung für „Smertens aveny“

Deine E-Mail-Adresse wird nicht veröffentlicht. Erforderliche Felder sind mit * markiert.

0