Du må logge inn for å opprette emner og besvare eksisterende forum-tråder.

Skrivereglene

Skriveregler er greit, komma, adjektiv, adverb, proposisjoner, etc. Men så er det alle fellene da. Gjentakelser. Unødvendigheter. Glemte jeg å skrive det tidligere? Skrive det ned for sikkerhets skyld? Lese seg blind. Repetere.

Kanskje lurt å lage sin egen liste på alle fellene man kan gå i. Så kontrollere igjen og igjen. Vær forberedt på å gå gjennom manuskriptet ti ganger eller mer.

Jeg finner alltid noe å korrigere hver gang jeg leser manuskript eller et kapittel om igjen.

Jeg synes Myriam Bjerkeli sine språktips er nyttige.

Hei, så flott at du følger Myriams tips! Jeg har vært redaktør for henne flere ganger og kan bekrefte at hun jobber like hardt som deg med disse tingene 🙂 Det er ultraviktig at man ikke sender i vei noe til et forlag – eller enda verre trykkeri – som inneholder grunnleggende feil. Det er også synd å bruke penger på redaktører før du har luket ut det verste, så gode råd dette. Hvis jeg kan legge til to hjertesukk så ville det være 1) å passe på at man konsekvent holder seg til samme tid av verbet og ikke veksler uten grunn, samt 2) at man husker på at avsnittsoppdeling med innrykk og linjeskift (eller ikke) er kreative valg som man bør legge inn bevisst for å skape rytme og løfte frem det viktigste i teksten. Jeg ser ofte at folk ikke har tenkt på disse tingene.

Nina 🙂

Nina Grove Hansen: Angående det første hjertesukket ditt, om konsekvent å holde seg til samme tid av verbet og ikke veksle uten grunn. F.eks. skriver jeg en setning som denne, hvor jeg bevisst bytter fra preteritum til presens: "Vi ruslet under de fort­satt blad­løse lindetrærne til vi var framme ved blokka hvor vi bor." Da får leseren vite at vi fortsatt bor der, og da er forhåpentlig skiftet av tid OK? Hadde jeg skrevet "bodde", ville det i hvert fall for meg betydd at vi ikke bor der lenger, men gjorde det da handlingen fant sted. Et eksempel fra boka jeg holder på å skrive:

Like før vi forlot gravlunden kastet jeg et siste blikk mot graven. Følelsene sprengte på, slik de alltid gjør når jeg er her. Det vil ennå ta tid før jeg er noenlunde ferdig med å sørge over Eva. Men jeg vil neppe noen gang slutte å savne henne. Denne dagen var det ekstra ille. Jeg merket at jeg ble våt i øyekrokene.

OK eller forvirrende?

Jean-Louis: Hvis eksemplet du kommer med er fra en bok skrevet i presens, går det fint an å beskrive en hendelse som skjedde tilbake i tid, men om historien er skrevet i preteritum blir det rart å plutselig bruke nåtid, mener nå jeg.

Enklere å skrive: "Vi ruslet under de fort­satt blad­løse lindetrærne til vi var framme ved blokka vår." - for eksempel...?

Hei Jean-Louis,

Her har jeg begått en nybegynnerfeil og ikke krysset av for varsler for denne tråden 🙈 Beklager!

Enig med Christelle i denne: «Vi ruslet under de fort­satt blad­løse lindetrærne til vi var framme ved blokka hvor vi bor».

Jeg ville nok forventet meg en historie i presens videre, men det finnes også en mulighet til – at du ønsker å påpeke at du ser tilbake på en historie fra fortiden.

Slik tolker jeg denne: «Like før vi forlot gravlunden kastet jeg et siste blikk mot graven. Følelsene sprengte på, slik de alltid gjør når jeg er her. Det vil ennå ta tid før jeg er noenlunde ferdig med å sørge over Eva. Men jeg vil neppe noen gang slutte å savne henne. Denne dagen var det ekstra ille. Jeg merket at jeg ble våt i øyekrokene.» – som at du skriver fra nåtiden om noe du ønsker å påpeke at skjer i fortiden, og at selve plottet vil ta form i preteritum.

Uansett er det slik jeg ser det opp til deg, så lenge du er deg effektene bevisst. I de tilfellene jeg tenker på er det sjelden så gjennomtenkt. 🙂

Vær klar over at å veksle slik er dog en vanskelig teknikk, så på generelt grunnlag vil jeg anbefale forfattere i startgropen å begynne med én tid av verbet, og fortrinnsvis preteritum, uten at jeg trenger å starte den diskusjonen!

Lykke til videre!

Nina

Jeg er klar over at det er en vanskelig teknikk. Jeg eksperimenterte litt med den da jeg skrev den forrige boka mi, men droppet det og skrev i presens i stedet, kun med noen tilbakeblikk 20 år tilbake i tid i preteritum. Men jo mer jeg nå prøveskriver på denne måten, jo bedre liker jeg det. Jeg synes det gir leseren bedre kontakt med jeg-personen (som det blir minst seks av), hvis jeg-personene forteller slik de ville gjort ansikt til ansikt. Og da ville jeg-personen sagt «blokka hvor vi bor» hvis vedkommende fortsatt bodde der, selv om han/hun ellers skildret noe som hadde skjedd tidligere. (Etter siste omskriving sier han forresten «blokka vi bor i», det flyter bedre.) Uansett tror jeg en slik veksling vil gi leseren følelsen av å lese noe som er annerledes, selv om leseren kanskje ikke bevisst vil være klar over hvorfor det er annerledes.

Så lenge du er valget ditt bevisst, så er det rett for deg – og øvelse gjør alltid mester 🙂