Ombrekking for indies

Det kan være penger å spare på å brekke om en bok selv. Samtidig må man ha respekt for at dette er et fagfelt med til dels strenge regler. Amatører avsløres gjerne på en del elementære feil. Er det gjort en slett jobb, ser det uprofesjonelt ut og gir en dårlig leseopplevelse. Typograf og indieforfatter Jean-Louis Adorsen har jobbet med ombrekking i en årrekke. Nedenfor deler han sine tips til dem som vil forsøke seg på å brekke om sin egen bok.

Tekst: Jean-Louis Adorsen

Prolog

Denne artikkelen er et forsøk på nødhjelp til dem som gjerne vil, men ikke kan, brekke om papirbøker så de ser proffe ut. Dette er ikke en lærebok i bruk av Adobe InDesign, Scribus, Pagemaker eller andre ombrekkingsprogrammer, men snarere noen betraktninger om hvordan det ferdige resultatet bør være for å se ut som en vanlig bok.

Nå for tiden er det enkelt å få produsert et imponerende omslag på en bok. Om det er et større forlag eller en ensom ulv av en indieforfatter som står bak utgivelsen, kan det være vanskelig å se (når vi ser bort fra en eventuell forlagslogo). Men så snart du har åpnet boka, blir det straks lettere å se om det står fagfolk bak.

En bokutgivelse innebærer ulike fagfelt, og det kan fort bli dyrt å kjøpe profesjonell bistand. Derfor for­søker mange indieforfattere å spare der de kan, og brekker om boka selv. Det greier de kun unn­tak­svis å få til uten at resultatet blir nokså amatørmessig. Det er høyst forståelig, siden de som oftest faktisk er amatører.

Etter å ha tittet på en drøss norskspråklige bøker utgitt av indies på Amazon, har jeg dannet meg et visst inntrykk av hvor skoen trykker. Det virker faktisk som om mange amatørombrek­kere ikke har tenkt særlig over hvordan bøker pleier å se ut. De velger en tilfeldig skrift og en tilfeldig skriftstørrelse og linjeavstand, og bruker gjerne enorme førstelinjeinnrykk på hvert nytt avsnitt, som om de mener at dette er opp til hver enkelt å bestemme. Det er det for så vidt, men resultatet blir gjerne at boka da blir seende ut som det den er, et ama­tør­arbeid. Enkelte bøker likner mer på et krympet Word-manus enn en ombrukket bok.

Egentlig burde det være såpass enkelt som at man plukker fram en bok utgitt av et seriøst for­lag og som man liker utseendet på, og kopierer skrifttype, skriftstørrelse, linjeavstand og sidemarger inn i sitt eget ombrekkingsprogram – og vips vil boka man produserer, se tilnærmet profesjonell ut.  Tar man seg i tillegg bryet med å foreta litt nødvendig etterarbeid, som å fjerne «horunger» og legge inn orddelinger her og der for å gjøre teksten litt penere, kan man «risikere» å ende opp med en bok som for lesere flest vil se helt profesjonell ut. Hvorvidt innholdet også framstår som profesjonelt, er en annen sak. I det minste vil leserne slippe å irritere seg over hvor dårlig det ser ut, og forhåpentlig bli mer velvillig innstilt til teksten.

Jean-Louis Adorsen tok svennebrev i typografi ved Oslo yrkesskole for mange år siden og jobbet som typograf i Aftenposten i ca. ti år etter dette. Deretter ble han headhuntet til en nyopprettet IT-avdeling som hadde til oppgave å innføre og drifte nye ombrekkingssystemer i avisen. I de påfølgende tjue åra har han vært med på å innføre tre nye ombrekkingssystemer i Aftenposten, hvorav det siste er basert på Adobe InDesign.

Profesjonell ombrekker eller amatør?

Når man titter i en bok, kan man ofte umiddelbart å se om den er brukket om av en amatør eller en profesjonell – i det minste hvis man vet hva man skal se etter.

Nedenfor er en bokside jeg har funnet på Amazon. Den er langt fra blant de styggeste jeg har vært borti, men like fullt ser jeg umiddelbart i hvert fall fire ting ved utseendet som røper at den er bruk­ket om av en amatør. Tekstsidene i bøker har nemlig et temmelig standardisert utseende, som de har hatt i flere hundre år. Hvis man følger noen få regler, kan man lett brekke om en bok så den i det minste ser noen­­lunde profesjonell ut.

Ser du hva som er feil med utseendet på denne siden? Altså hva som skiller den ut fra bøker produsert av profesjonelle ombrekkere? (At den heller ikke har gjennomgått spesielt grundig korrekturlesing, ser vi bort fra her.)

Her er til sammenlikning en typisk bokside lagd av en profesjonell ombrekker:

Forskjellene:

  1. Denne siden har ikke innrykk på første linje etter kapitteloverskriften.
  2. Denne siden har normale førstelinjeinnrykk på avsnitt, mens den forrige har to-tre ganger større innrykk enn normalt. Enkelte amatørombrekkere bruker enda større innrykk.
  3. Denne siden har ikke ekstra luft mellom avsnittene.
  4. Denne siden har orddelinger, slik at det ikke blir store og skjemmende ordmellomrom, men jevn og behagelig tekst over det hele.

Dette er fire av de tingene som oftest avslører om en bok er brukket om av en proff eller amatør.

De første sidene

Bøker brukket om av amatører har ofte avvikende sider i begynnelsen av boka, altså før selve teksten (romanen, novellen eller hva det nå er) starter. De mangler gjerne én eller flere av sidene som pleier å være i starten av en bok. Derfor startet den første eksempelboka på side 3.

I de fleste profesjonelt produserte skjønnlitterære bøker starter selve teksten på side 5 eller 7. Sidene før dette har ikke sidetall, og har som regel denne strukturen (omslaget er aldri inkludert i sidetellin­gen):

Side 1: Kun boktittelen i middels stor skrift (mindre enn på tittelsiden).

Side 2: Tom side, evt. står forfatterens tidligere utgitte bøker opplistet.

Side 3: Tittelsiden, hvor forfatterens navn, bokas tittel og forlaget står.

Side 4: Kolofonsiden med info om ISBN-nummer, forlagets navn, trykkested, trykkeår, skrifttypen som er brukt i brødteksten, papirtykkelsen og gjerne en tekst om at kopiering av innholdet uten rettig­hetshaverens tillatelse er ulovlig. Forfatteren kan gjerne være anonym, men det det er påbudt ved lov å oppgi ansvarlig utgiver, opplagsnummer og trykkeår (Åndsverkslovens § 112).

Side 5: Inneholder ofte et sitat som motto for boka, en dedikasjon e.l. Hvis ikke, starter teksten her – som regel i form av en prolog eller rett på 1. kapittel.

Side 6: Hvis side 5 inneholder motto eller dedikasjon, er side 6 tom, evt. står forfatterens tidligere bøker opplistet her hvis dette ikke allerede er gjort på side 2.

Side 7: Hvis boka inneholder motto eller dedikasjon på side 5, starter teksten her – som regel en prolog eller rett på 1. kapittel.

Men ingen regel er uten unntak. F.eks. har noen forlag av og til kolofonsiden bak i boka. Og noen har ekstra sider med kart o.l. før teksten, som derfor kan starte på f.eks. side 9 eller 11.

Innbundne bøker har ofte et tomt ark foran side 1, som ikke telles med. Dette brukes gjerne av forfattere når de skal signere bøker.

Innholdsfortegnelse

Innholdsfortegnelser finnes i fagbøker og av og til i novelle- og essaysamlinger, men ytterst sjelden i romaner, hvor de som regel er helt overflødige. Finner du en innholdsfortegnelse i starten på en roman, og den attpåtil er like stygg som eksemplet nedenfor, kan du være rimelig sikker på at det er en amatør som har snekret sammen boka:

Skrifttyper (fonter)

I norske bøker brukes nå svært ofte fonten Sabon til brødteksten (navnet brødtekst kommer av at denne lille skriften var den det tok lengst tid å produsere, altså den som lot typografene tjene til sitt daglige brød). Alternativt kan du bl.a. bruke Caslon, Palatino eller Garamond. Times New Roman er det så godt som ingen bruker i bøker lenger. Derimot liker forlagene at man bruker denne fonten i manusene man sender inn.

Vær OBS på at forskjellige fonter ofte har forskjellig fysisk størrelse selv om de har samme punktstørrelse. Her er fire vanlige brødtekstfonter som alle er satt med samme størrelse:

Skriftstørrelse og linjeavstand

Tradisjonelt er linjeavstanden ca. 20 prosent større enn skriftstørrelsen. Hensikten med dette er at teksten skal bli mer lettlest. Liten skrift uten ekstra luft mellom linjene blir gnidrete og tunglest. Men har du for mye luft mellom linjene, og attpåtil større skrift enn det som er normalt, får boka preg av å være beregnet på barn. Enkelte forlag benytter seg av unormalt stor skrift og linjeavstand for å utvide en tynn bok så den får nok sider til å forsvare full pris – f.eks. da en av Jojo Moyes’ noveller for noen år siden ble utgitt på norsk som en hel roman.

En god idé kan være å titte i forskjellige bøker, finne en du synes ser behagelig lettlest ut, og titte på kolofonsiden, hvor det ofte står oppgitt både font, størrelse og linjeavstand, som du så kan bruke selv. Sabon 10,5/12 og 11/13 er hyppig brukte skriftstørrelser/linjeavstander. Med mindre du lager bok for svaksynte eller barn, bør du ikke bruke særlig større skrift eller linjeavstand enn dette, unntatt hvis du har brukt en uvanlig liten skrift, som Garamond.

De fleste norske skjønnlitterære bøker har en sidestørrelse på ca. 13 x 21 cm og har gjerne 32 til 36 linjer brødtekst på siden. Har boken din omtrent denne størrelsen, men betydelig flere eller færre linjer på siden, bør du revurdere skriftstørrelsen og linjeavstanden på brødteksten du har brukt.

Førstelinjeinnrykk

Første linje i hvert nytt avsnitt skal rykkes inn, og innrykket er tradisjonelt like stort som skriftstørrelsen. Typografer kaller et innrykk lik skriftstørrelsen en gefirt. Bruker du f.eks. 10,5 pkt skriftstørrelse på brødteksten, er gefirten 10,5 pkt og dermed skal første linje i hvert avsnitt rykkes inn 10,5 pkt, som tilsvarer ca. 3,7 mm. Det har etter hvert også blitt vanlig å ha innrykket lik linjeavstanden, altså litt mer enn en gefirt.

Unntak: Første brødtekstlinje i et nytt kapittel skal ikke rykkes inn (det skal heller ikke første linje etter en tom linje – blanklinje):

Har boka betydelig større førstelinjeinnrykk enn skriftstørrelsen, er det en sikker indikasjon på at den er brukket om av en amatør. Likeledes hvis innrykkene mangler helt.

Det skal ikke være ekstra luft mellom avsnitt. Tekstlinjene i boksider skal nemlig stå på linje med tekstlinjene på motstående side. Er det litt ekstra luft her og der, blir dette umulig å få til.

Ønskes ekstra luft mellom noen avsnitt for å markere at det har gått en viss tid, at man har forflyttet seg til et annet sted e.l., skal det være en hel linje (en blanklinje). Og første linje etter en blanklinje skal som nevnt ovenfor ikke ha innrykk:

Horunger

Når utgangslinjen (siste linje i et avsnitt) havner øverst på en side, kalles det en «horunge» (kjent som «widow» blant engelsktalende). I likhet med gefirt og mange andre typografiske uttrykk kommer horunge fra tysk, «Hurenkind». Alle seriøse forlag bruker fagfolk til ombrekking og unngår dette, siden det fortsatt regnes som en typografisk dødssynd. Mange amatørombrekkere og ikke fullt så seriøse forlag lar slikt passere. Her et skrekkeksempel med horunge på begge sider:

Brekker man om sin egen bok, kan man bare skrive om en setning eller to for å løse problemet. Horunger er også lett å unngå hvis man har et godt ombrekkingsprogram. Man kan f.eks. merke to-tre linjer i teksten på siden foran og redusere tegn­avstanden i den merkede teksten noen få promille (i eksemplet nedenfor 5 promille, noe ingen legger merke til) – og vips flytter horungen seg fra toppen av siden til bunnen av foregående side og er ikke lenger noen horunge. Eller man kan øke tegnavstanden, slik at den fulle linjen før utgangslinjen også flyttes over. Uansett hva man gjør, vil det føre til endringer på de påfølgende sidene. Fjerningen av én horunge kan lett føre til at en ny dukker opp noen sider senere.

Avsnitt som starter på nederste linje på en side, som vist nedenfor, blir også regnet som dårlig typografi og kalles «enkel horunge». Engelsktalende kaller dem «orphans». Dette er akseptert i Norge, men ikke i enkelte andre land. Enkle horunger er altså ikke noe å bry seg om for oss som lager bøker for norske forhold; jeg bare nevner det for ordens skyld.

Register

Brødtekstlinjene på motstående sider skal være i register – dvs. stå eksakt på linje. Gjør de ikke det, skyldes det enten menneskelig svikt, et dårlig ombrekkingsprogram eller et dårlig trykkeri. Ombrekkingsprogrammer har registerlinjer som tekstlinjene kleber seg til, og som sørger for at motstående tekstlinjer er i register.

Orddeling

Har ikke brødteksten orddeling og det samtidig er rett høyrekant (som nesten alle bøker har), vil teksten lett få digre og skjemmende ordmellomrom. Ved å dele ord kan du redusere størrelsen på ord­mellom­rommene og få en mye ryddigere brødtekst. En betydelig del av ombrekkingsjobben er nettopp å plassere ordmellomrom der det trengs (og grammatisk riktig, selvsagt) for å gjøre brød­teks­ten penere. Husk å bruke såkalte myke bindestreker (Ctrl + bindestrek i Word, Skift + Ctrl + bindestrek i InDesign). De forsvinner nemlig automatisk hvis du endrer teksten andre steder i avsnittet slik at ord­delingspunktet flytter seg og bindestrekene ikke lenger trengs. Dermed slipper du å måtte fjerne dem.

I eksemplet nedenfor er det skjemmende store ord­mellomrom, spesielt i første linje (dog ganske moderate sammenliknet med enkelte skrekkeksempler jeg har sett):

Med et par orddelinger blir teksten langt jevnere og dermed mer lettlest:

Marger

Innbundne bøker pleier å ha litt smalere innermarg enn yttermarg. Heftede bøker er gjerne vanskeligere å brette ut pga. at sidene er limt, og trenger derfor litt bredere innermarg enn innbundne bøker. På heftede bøker kan man derfor gjerne ha like bred innermarg som yttermarg. Margen øverst på siden er normalt mindre enn margen nederst, hvor det som regel skal være plass til sidetall under brød­teksten.

Kapitteloverskrifter

Mens det meste som er nevnt ovenfor, er forholdsvis standardisert og har vært nokså uendret siden trykkerkunsten ble oppfunnet, er det ingen faste regler for hvordan kapitteloverskrifter skal se ut eller hva de skal inneholde. Noen nøyer seg med tall – et sentrert 1-tall for første kapittel osv. Andre skriver Kapittel 1 og atter andre dropper nummeret og gir kapittelet et navn. Og noen har ingen kapittel­overskrifter i det hele tatt, kun noen linjer luft over brødteksten som viser at et nytt kapittel begynner. I noen bøker begynner alltid et nytt kapittel på en ny side, i andre bøker begynner et nytt kapittel noen blanklinjer under slutten på brødteksten til forrige kapittel. Noen eksempler:

Start på kapittel

De aller fleste bøker har kapitler som starter med samme brødtekst som er brukt i hele boka, men kan også ha de første ordene i kapiteler, eller starte med en initial (bokstav over minst to linjer) – eller ha begge deler:

Sidetall (pagina)

Sidetallene kan plasseres mange steder – midt på nederst på siden, i venstre marg øverst eller nederst på venstresider og i høyre marg øverst eller nederst på høyresider. De fleste norske bøker ser ut til å ha dem sentrert nederst. Husk at pagina på venstresider alltid er partall og på høyresider odde­tall:

Tankestreker

I Norge brukes kort tankestrek – for å markere direkte tale (hvis man ikke bruker anførselstegn) eller rett og slett der det skal være en tankestrek i teksten.

Denne streken har mange benevnelser – tankestrek, dialogstrek, sitatstrek og talestrek. Men uansett hva den kalles er det den korte tankestreken som gjelder i Norge. Den lange brukes i engelsktalende land, dog ikke som dialogstrek, men som tankestrek. Mulig den brukes andre steder også; jeg har ikke sjekket.

Enkelte amatørombrekkere bruker konsekvent bindestreker som tankestreker, og begår dermed både grammatiske og typografiske feil.

Mellomrom

Et skikkelig ombrekkingsprogram som Adobe InDesign har tallrike varianter av mellomrom. De fleste av dem trenger vi sjelden å tenke på hvis vi kun skriver skjønnlitteratur.

  • Langt mellomrom, den tidligere nevnte gefirten, kan settes inn som innrykk foran hvert avsnitt som skal ha innrykk, men det er selvsagt langt enklere å legge inn verdien for innrykket i feltet for avsnittsinnrykk én gang for alle, og så fjerne innrykket på de atskillig færre avsnittene som ikke skal ha innrykk.
  • Kort mellomrom, kalt halvgefirt av typografer, er, som navnet sier, halvparten av en gefirt. Den har du knapt bruk for.
  • Kvart mellomrom, en fjerdedels gefirt, kalt slis av typografer, kan brukes i tall for å hindre at de deler seg. Har du tallet 10 000 og setter en slis mellom 10 og 000 istedenfor ordmellomrom, risikerer du ikke at 10 havner helt til høyre på linjen og 000 helt til venstre på neste linje. I stedet hopper hele tallet over på neste linje når det ikke lenger er plass til det på linjen over.
  • Tredjedels mellomrom, en tredjedels gefirt, kalt drittel av typografer, anses å tilsvare et gjennomsnittlig ordmellomrom, og hadde nok sin glansperiode i en fjern fortid da man brakk om med løse blybokstaver og plasserte en drittel mellom hvert ord.
  • Tallmellomrom har bredde lik et tall og kan brukes hvis du skal ha tallkolonner justert i venstre kant. I eksemplet under er det lagt inn et tallmellomrom foran 9 000, slik at tallene kommer rett under hverandre.

Anførselstegn

Det finnes også et rikt sortiment av anførselstegn i ombrekkingsprogrammene:

« og » – doble anførselstegn (sjevroner) – brukes til dialoger (av dem som ikke bruker kort tankestrek foran dialog).

‘ og ’ – enkle anførselstegn – brukes gjerne til sitat inni sitat, altså hvis en av personene i boka refererer det en annen har sagt:

” – rette doble anførselstegn – brukes som tommetegn.

rett enkelt anførselstegn, apostrof – brukes ikke så mange andre steder på norsk enn i genitiv hvor navnet til den som eier noe, slutter på s, x eller z: Rasmus’ katt, Felix’ bil, Fritz’ venner, og i for­kortelser: fatter’n, femmer’n. 

Epilog

Det finnes mange bøker som ikke følger rådene ovenfor slavisk. Bøkene til Dag Solstad, Jan Kjærstad, Jon Fosse, Karl Ove Knausgård m.fl. skiller seg gjerne ut, med avvikende marger, sidetall, kapitteltitler osv. – men de er layoutet av profesjonelle designere og ser bra ut. For en nybegynner som har skrevet sin første bok og aldri har brukket om noe før, er det utvilsomt tryggest å gjøre som de fleste andre gjør, altså slik jeg etter beste evne har beskrevet.

 


På BoldBooks får du profesjonell hjelp til ombrekking av bøker.

 

2 kommentarer

  1. I e-bøker slipper du først og fremst å tenke på orddelinger, horunger og sidetall, for sidestørrelsen og dermed orddelinger etc. styres av det du bruker til å lese boka – enten det nå er en mobiltelefon, et nettbrett eller et lesebrett. Skriftstørrelsen på brødteksten er heller ikke så viktig, siden den kan justeres av leseren. Men det meste som ellers er nevnt, som avsnittsinnrykk, blanklinjer osv., gjelder også for e-bøker. Ellers pleier e-bøker å ha en innholdsfortegnelse som kan hentes fram i en meny ved behov, mens trykte romaner uhyre sjelden har innholdsfortegnelse. Mer om emnet kan du finne i boka “Gi ut din egen e-bok”, https://boldbooks.no/bokhandel/gi-egen-e-bok-2/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

*