Torkill Wiik – Tanker fra den andre siden av bokutgivelsen

Torkill Wiik lanserte sin første bok «Dans med djevelen» i 2014. Det gikk fem år før hans andre bok, Lemlestet, så dagens lys. Det er en engasjert forfatter jeg ”møter”, på e-postutveksling Oslo-Thailand.

Tekst: Christelle Ravneberget

Den vanskelige formidlingen

– Jeg ønsket å skrive en historie som er gripende og spennende. En pageturner. Det handler om menneskehandel og barn. Et brennaktuelt tema. Tusenvis av barn forsvinner ut i grusomme situasjoner over hele Skandinavia hvert år. Ingen har klart å stoppe dette. Jeg håper bøkene kan bidra til å sette søkelys på dette. Det er en liten dråpe, om ikke annet.

Wiik har bodd i Thailand i snart 20 år, og befinner seg tett opptil temaet.

– Når nøden er stor nok, blir de moralske grensene sløret. Sydøst-Asia er i stor grad forgiftet av likegyldighet. Det samme er nok tilfellet i andre deler av verden hvor nøden og mangelen på kunnskap også er stor.

Sluttet å skrive i 25 år

Torkill bodde en periode av barndommen på et barnehjem utenfor Moskva, fordi foreldrene hans søkte å leve ut drømmen om kommunismen. 21 år gammel bestemte han seg for å bygge sin egen båt og seile jorden rundt. Fem år senere dro han fra Oslo.

Da de omsider la til kai i La Coruna i Nord-Spania, tok han for første gang fram skrivemaskinen. Mannskapet  hadde forlatt ham. Påkjenningen over Biscayabukten ble for stor. Roen senket seg over skipet.

– Jeg kom ikke lenger enn til å sette inn det første arket og skrive ”kapittel 1,” da jeg hørte et voldsomt smell i nærheten. Jeg kikket ut og så svart røyk komme ut av den samme båten vi hadde vært i et festlig lag i kvelden før. Så begynte skrikene.

Han stupte i sjøen på refleks, og svømte inn til land. Da han heiste seg opp på bryggen, så han sin gode venninne Eva.

– Hun hadde bare på seg en bikini. Gjennom røyken og skrikene så jeg at hun var høyrød over hele kroppen. Overarmene og lårene var sprukket som overkokte pølser. Det hadde vært en propaneksplosjon. Hun døde på et sykehus i Sverige noen dager senere.

Torkill la fra seg skrivingen. I 25 år. Han dro til havs, seilte videre rundt i verden. Alene.

En dag, et par år senere, befant han seg på Tahiti. Der fikk han et godt tilbud på båten. Da kjente han at det var nok, og slo til. Solgte båten, og dro til Thailand. Dette var i 1998, og siden har han blitt der.

Veien til skrivingen

– Jeg husker det første tegnefilmmanuset jeg skulle oversette for 20 år siden. Jeg trodde selv jeg var god til å skrive, men det ble en lengre prosess enn jeg hadde forventet. Mye rødt i margen. Men årene som oversetter ga meg etterhvert «verktøyet» jeg trengte for å skrive selv. Og selvsagt er jeg en ivrig leser. Men som alle skribenter, har jeg også alltid hatt en forfatter i magen.

De siste 5 årene har han vært alenepappa til sin 9 år gamle datter, som også er hans beste venn. Han er i ferd med å skrive «Med døden til følge,» den tredje og siste boken om Jan og Brage Baardsen.

– Når det gjelder framtiden, blir det neppe store forandringer. Kanskje vi flytter til Norge når Nina (datteren min) blir eldre, og jeg ønsker bare å fortsette å skrive. Det er som man sier: Kreativitet er målestokken på mental sunnhet.

Mye han skulle visst om selvpublisering

– Selve prosessen som indie-forfatter er som navnet antyder; man står på egne ben. I ettertid ser jeg at det er mye jeg burde ha visst før jeg kastet meg ut i det. Det å ha sitt eget forlag, medfører mye jeg ikke hadde tenkt på. Jeg tenker på begredelige ting som regnskap, selvangivelse osv. Men det er selvsagt verdt det om jeg skulle selge tusen bøker. Det er summen jeg må ha for å få igjen pengene det kostet. Og med 32 solgte bøker så langt, er det neppe sannsynlig.

Han forteller om tilbakemeldingene som har gjort det verdt det. At fremmede har skrevet til ham på messenger. Rost bøkene. At han har gjort forfattergjerningen.

– For meg er det viktigste at jeg kan glede mine lesere og at jeg får en viss anerkjennelse for alle de timene foran PC skjermen, avslutter Wiik på e-post fra Thailand.